UTENRIKSMINISTER Jonas Gahr Støre fikk se det på kloss hold under sitt besøk i Afghanistan i forrige uke, og da spesielt under sitt forlengede og ufrivillige opphold i den urolige sørlige delen av landet: NATO forsøker, så godt alliansen kan, å skape sikkerhet for befolkningen og for sivile internasjonale organisasjoner som bidrar til gjenoppbygging og utvikling. Likevel må alliansen gå på akkord med grunnleggende militære og sivilrettslige prinsipper.

Krigshandlingene fortsetter.

Taliban er ikke gått helt i vinterdvale, og forbereder etter all sannsynlighet en omfattende våroffensiv. De vel 30 000 ISAF-soldatene må samtidig samarbeide med krigsherrer og lukke øynene for den omfattende opiumsdyrkingen.Den gir riktignok en fattig befolkning et slags utkomme, men skaffer også krigsherrene og Taliban klingende mynt i kassen og dermed fortsatt makt. Opiumsdyrkingen truer Afghanistan som land fordi den forvrenger den økonomiske og politiske utvikling, som alle snakker om må være hovedmålet med det internasjonale samfunns sterke engasjement både militært og sivilt i landet.

Griper inn.

Afghanistan er blitt selve skoleeksempelet på utfordringene verden står overfor i humanitære intervensjoner og fredsopprettende operasjoner. FN-ledet, eller FN-godkjent inngripen i andre land, for å hindre folkemord eller humanitære katastrofer, og FN-godkjente operasjoner som selvforsvar er blitt langt vanligere. Men de reiser samtidig en rekke politiske, etiske, økonomiske og militære problemstillinger og utfordringer.De "gamle" fredsbevarende operasjonene, der det internasjonale samfunn kom inn etter at en konflikt hadde brent ut og partnerne i konflikten aksepterte en nøytral tredjepart, kunne være vanskelige nok. Men sammenlignet med Afghanistan er de forholdsvis enkle.Den militære utfordring er formidabel, ikke bare fordi Taliban har vist seg som en mer robust og hardfør motstander enn ventet. Det er nå blitt et politisk munnhell at sikkerhetsproblemene i Afghanistan ikke kan løses gjennom militærmakt alene. Det har heller aldri vært meningen, Afghanistan er ikke en klassisk krig, der en part vinner ved å nedkjempe en klar motstander.Regjeringen i Kabul og det internasjonale samfunn har inngått en femårsplan for utvikling av landet. Denne såkalte Afghanistan-pakten kan ikke lykkes uten klare og effektive militære tiltak. Taliban, og de lokale krigsherrer, har fortsatt både stor makt og et ønske om å ødelegge de prosessene som kan bringe fred, fremskritt og stabilitet til landet.Taliban er den fremste av disse "ødeleggerne". Organisasjonen er ikke interessert i fred og fremskritt, fordi det vil minske dens makt og interesser. Med terroristorganisasjonen Al-Qaida som ideologisk pådriver, er Taliban en hensynsløs motstander. Derfor er NATO-soldatene nødt til å drive en robust og aggressiv kampanje. De må rett ut sagt krige når det er nødvendig.

Militære prinsipper.

Forsvarsminister Anne Grethe-Strøm Erichsen satte fingeren på et ømt punkt i Oslo Militære Samfund nylig. - Det har selvfølgelig aldri vært et mål for NATO å ta livet av flest mulig Taliban-soldater, sa hun.Problemet er at Taliban har som mål å ta livet av så mange NATO-soldater som mulig, og dermed svekke viljen til å bli stående lenge nok til å gjennomføre Afghanistanpakten. ISAFs øverstkommanderende, general David J. Richards opererer under en rekke begrensninger som gjør at normaliseringsprosessen kan trekke i langdrag. Noen av dem er politiske, og de er blitt operasjonelle.Politisk uenighet, eller kompromisser, i de deltagende land har ført til restriksjoner på hvordan og hvor de ulike landenes styrker skal kunne brukes. Vi kjenner protestene mot for eksempel å sende norske F-16-jagere, eller si ja til NATOs anmodning om norske spesialstyrker. Noen deltagende land vil heller ikke godta at deres styrker settes inn der ISAF mener det er militært nødvendig.Dette svekker den militære slagkraften. Eller for å si det med den kinesiske militære filosofen Sun Tzu for to tusen år siden: - Hvis man forsøker å bruke sivile styringsmetoder i en militær operasjon, vil operasjonen bli forvirret. Med forvirring kommer tap.

Settes til side.

Grunnleggende militære prinsipper som et klart mål for operasjonen, enhet i ledelsen, kraftsamling av styrker og overraskelsesettes til side i Afghanistan. Dette er ikke noe nytt i fredsopprettende operasjoner, og vil kanskje måtte bli slik fordi det er så mange deltagende land og dermed så mange nasjonale agendaer å ta hensyn til. Men det er en hemsko for NATO og den afghanske regjering. Taliban vet å lese nyheter på Internett og å bruke det selv for å spille på opinionen i de landene som har soldater i Afghanistan.NATO må holde balansen mellom å være hard og være hard nok. Oppslutningen om Taliban avhenger av om folk i Afghanistan oppfatter den eller NATO som vinner.