Gassrør på isfronten

DET ER IKKE NOE Monopol-spill som ble satt i gang 1. januar, men målet er som i Monopol - å tjene mest penger og få mest innflytelse. Nyttårsdagen strupte den russiske statseide energigiganten Gazprom gassforsyningene til nabolandet Ukraina.På overflaten er dette et rent forretningsmessig forhold. Gazprom vil ha mer betalt for de 25 milliarder kubikkmeter naturgass som går til Ukraina hvert år - nærmere bestemt 230 dollar pr. 1000 kubikkmeter, som Gazprom sier er markedsprisen. Prisforlangendet har fått myndighetene i Kiev til å steile, det er en femdobling av dagens pris på 50 dollar. Ukrainerne er ikke helt avhengige av gassen fra Russland, landet produserer selv nok til en tredjedel av sitt forbruk og fyller opp den siste tredjedelen med import fra gassrepublikken Turkmenistan.Likevel sier Kiev nei. En så sterk økning vil bety sterkt forverrede kår for den viktige ukrainske energikrevende tungindustrien. I prinsippet godtar ukrainerne at de skal betale mer, også fordi deres viktige støttespillere EU og USA for lengst har forklart at overgang til nødvendig markedsøkonomi og integrering i et større fellesskap forutsetter markedspriser - også på energi.

Men så var det

dette med "markedspris". Selv ikke norske myndigheter klarer å skattlegge vår gasseksport på en enkel måte. I årets statsbudsjett er dette forklart med at "det har vært vanlig å fastsette prisen som en konstant fastpris og et variabelt ledd som knytter gassprisen opp mot prisutviklingen på alternative energibærere som gassolje, fyringsolje, kull og elektrisitet". Enkelt og greit: det finnes ingen enhetlig markedspris.Russland innrømmer også dette - indirekte. For merkelig nok har Moskva avtalt med Georgia, et annet land som det har vært visse tosidige problemer med etter "roserevolusjonen" i 2003, at Gazprom skal ta 110 dollar pr. 1000 kubikkmeter. Det er også "markedspris" Og Hviterussland, som for halvannet år siden ble presset til å betale mer for russisk gass, skal betale 50 dollar i 2006.Forklaringen om at dette er et rent markedsmessig anliggende, er altså ikke så enkel. Russland kan selvsagt - også fordi landet ikke er bundet av reglene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) eller av EØS-avtalen, slik Norge er - velge å selge sin gass til hvem som helst, og til hvilken pris som helst. Snille land, som Hviterussland, får lav pris. Litt mindre snille, som Georgia, må betale litt mer, og svært lite snille, som Ukraina, må betale enda mer. Dette kan kalles indirekte subsidiering, og kan på sett og vis sammenlignes med at land selv velger å gi, eller ikke å gi uhjelp eller annen økonomisk bistand til land de liker eller ikke liker.

Med sin handlingsmåte

bekrefter Moskva at striden med Ukraina langt fra er et rent markedsanliggende. Energi kan brukes til å skape innflytelse over andre. Den sa president Vladimir Putins tidligere økonomiske rådgiver, Andrej Illarionov klart fra om, da han trakk seg fra stillingen før jul. Illarionov mener Russland er blitt mer autoritært og antidemokratisk under Putin, og han likte heller ikke at Moskva bruker olje- og gassleveranser som politisk pressmiddel overfor et Ukraina som skal velge ny nasjonalforsamling (Verhovna Rada) 26. mars. Denne påstanden imøtegår Kreml på det sterkeste, men samtidig kan altså president Putin pålegge Gazprom å selge til en annen pris enn markedspris. Pålegget gjaldt riktignok bare i tre måneder og på betingelser som at kontrakten om ny pris måtte foreligge 1. januar. Og en kilde i Gazprom sier til nyhetsbyrået AFP at selskapet "besluttet ikke helt av seg selv å kreve en slik kraftig prisøkning".

Russland har

med all tydelighet vist at energiforsyning har sin pris. Problemet er at det har den også for Russland. Samme dag som Russland overtok som leder i G-8 gruppen av verdens rikeste land, toppet krisen seg. Det er mildest talt uheldig, ikke minst fordi sikre energiforsyninger er et punkt som står høyt på G-8s dagsorden dette året. EU, som nå får en tredjedel av all sin gass fra Russland, liker ikke krisen. Begrepet forsyningssikkerhet har igjen dukket opp i europeisk politisk bevissthet etter at land og selskaper nærmest har løpt i bena på hverandre for å kjøpe russisk olje og gass og bli med på et forventet russisk oljeeventyr i nord og vest uten å skjele til annet enn forsyninger og fortjeneste.Dette er kortsynt og farlig, både for Vesten og for Russland, mener den amerikanske energianalytiker Keith S. Smith. I november advarte han mot det han kalte Vestens manglende forståelse av langsiktig russisk politikk: politisk, sikkerhetsmessig og økonomisk kontroll gjennom stillingen som dominerende energileverandør. Hviterussland, Georgia og Ukraina har fått merke denne kontrollen allerede. Det begynner å bli kaldt i enkelte ukrainske hus allerede. Hvis Smiths analyse er riktig, burde det gå kaldt nedover ryggen på vesteuropeiske politikere.