Irans skjulte atomplan avslørt

Hvem har størst troverdighet? Det internasjonale atomenergibyrå som i sin siste rapport sier: Iran har gjennomført tester som "er relevant for utvikling av en kjernefysisk eksplosiv innretning" (det vi i dagligspråk kaller en atombombe). Eller Irans president Mahmoud Ahmadinejad som sier: "Den iranske nasjon er klok. Den vil ikke bygge to bomber mot 20 000 bomber som dere (Vesten) har. Men den bygger noe dere ikke kan svare på: etikk, anstendighet, monoteisme og rettferdighet."

Vi holder en knapp på atomenergibyrået, selv om Ahmadinejad har ett poeng: den iranske nasjon er klok. Det kan man dessverre ikke si om den iranske politiske og religiøse ledelse. Ufortrødent, og i det skjulte, fortsetter Iran å bygge ut sin kapasitet til å lage atomvåpen. Det gjorde Iran i 18 år, før landets hemmelige atomplan ble avslørt. Det fortsetter Iran med, til tross for alle mer eller mindre fargerike benektelser og føringer fra høyere makter enn jordlige stor- og supermakter som rettesnor for sin atompolitikk.

Ahmadinejad har knapt nok noen troverdighet. Det hjelper lite at han og andre fremtredende iranske politikere skjeller ut atomenergibyrået og dets leder Yukiya Amano for å løpe USAs ærend og underveis ødelegge hele byråets prestisje.

Kreftsvulst

Iran har lenge vært i gang med å bygge og drive anlegg for anrikning av uran, slik at stoffet kan brukes i atombomber. Den offisielle forklaringen fra Irans side er at det høyanrikede uranet skal brukes i en forskningsreaktor som igjen skal produsere isotoper til behandling av kreftpasienter.

Det er selvsagt mulig at det vil komme slike isotoper fra reaktoren, og at de vil hjelpe kreftsyke iranere. Baksiden er at det iranske atomprogrammet er blitt en politisk kreftsvulst som er i ferd med å vokse og spre seg til hele Midtøsten og resten av verden.

Vi har allerede sett virkningene. Israel ble i 2009 rystet i sine grunnvoller av Ahmadinejads uttalelser i 2009 om at jødeutryddelsene aldri hadde funnet sted og at Israel burde slettes fra kartet. Den siste uken gjennomførte Israel en rakettprøve og øvelser med tanking av jagerfly som kunne angripe mål langt utenfor israelsk territorium.

Forsvarsminister Ehud Barak var tvetydig klar, slik bare politikere kan være, i sine uttalelser om hva Israel overveier: - Vi har ennå ikke bestemt oss for å sette i gang en operasjon. Men i visse situasjoner må vi stole på oss selv, og bare oss selv. Ingen mulighet må fjernes fra bordet, sa Barak i et omfattende intervju i israelsk radio. Det er en uttalelse som lett kan tolkes som en alvorlig advarsel, ikke minst fordi det nå går rykter om at Israel har brukt et høyteknologisk våpen, altså et datavirus for å stanse eller forsinke Irans atomprogram. Dataormen, kalt Stuxnet, snek seg i fjor og i år inn i iranske datamaskiner og saboterte dem, men sabotasjen bidro bare til mindre driftsforstyrrelser.

Nervøsitet

Israel er ikke alene om å være nervøs. Også de arabiske land i Midtøsten ser med uro på mulighetene for en iransk atombombe – som eventuelt kan leveres med nye, og mer langtrekkende iranske raketter. Balansen kan forrykkes.

Men nervøsiteten har spredt seg til andre land og regioner også. FNs sikkerhetsråd skal diskutere den nye rapporten fra IAEA, og Frankrikes utenriksminister Alain Juppé har tatt til orde for sanksjoner av "til nå ukjent omfang" hvis ikke Iran kommer med tilfredsstillende forklaringer. Sikkerhetsrådet har allerede innført fire runder med sanksjoner, men uten at Iran har brydd seg om det.

Både Kina og Russland sitter på gjerdet, og vil foreløpig ikke være med på å stramme sanksjonsskruen. Russland har faktisk tatt til orde for å minske sanksjonene gradvis mot at Iran treffer tiltak som vil fjerne usikkerheten rundt atomprogrammet, som landet hevder er rent sivilt. Det kommer også skarpe advarsler fra Moskva mot å angripe Iran. Utenriksminister Sergej Lavrov sa tidligere denne uken at et militært angrep ville være "en alvorlig feil full av uoverskuelige konsekvenser".

Tre muligheter

Men hva har verden rundt å stille opp med? Kommentator James Blitz i Financial Times traff spikeren på hodet da han mandag skrev at det egentlig bare finnes tre mulige utfall av den situasjonen Iran og verden nå befinner seg i:

1. Iran skaffer seg atombomben

2. Israel og USA bomber Irans atomanlegg

3. Iran gir etter for sanksjoner og diplomatisk press og innstiller sitt atomvåpenprogram.

Slik det nå ser ut, er det dessverre alternativ 1, med påfølgende alternativ 2 som virker mest sannsynlig. Men vi er ikke der ennå. USA har Barack Obama, en nobelprisvinner, som president, og han har en atomvåpenfri verden som mål. Dessuten er det presidentvalg i 2012, og en ny krig i Midtøsten er ikke det amerikanske velgere ønsker seg mest.

Men for å låne utenriksminister Lavrovs ord: Det ville være en alvorlig feil, full av uoverskuelige konsekvenser, om Iran fortsetter sitt – ikke lenger så hemmelige – atomvåpenprogram. Midtøsten er farlig og ustabilt nok som det er.

kjell.dragnes@aftenposten.no