Konflikter er alltid vanskelig å dekke. Det er ikke blitt mindre vanskelig i vår tid. Interne konflikter har overtatt for tradisjonelle stat-til-stat kriger, konfliktlinjene er blitt mer uklare, og nå har også moderne teknologi har skapt utfordringer for den/de som skulle ønske å formidle det som skjer og sette det som skjer inn i en sammenheng.
Fra før har vi den vanskelige avveiningen mellom informasjonsoppgaver og personlig sikkerhet for medarbeidere. Der er Aftenposten generelt tilbakeholdende, helt i tråd med det som for eksempel er BBCs politikk, og av samme årsak som en BBC-redaktør gjorde det nesten til overmål klart overfor undertegnede: En død journalist er ingen god journalist. Derfor får medarbeidere både opplæring i å opptre i farlige situasjoner, samtidig som det til tider kan hende at vi faktisk følger UDs reiseråd.
En av dem som faktisk benyttet sine kurskunnskaper, var frilanseren Ragnvald Skre, som fikk et ubehagelig besøk i sin leilighet i Georgias hovedstad Tbilisi fredag. Bevæpnede og maskerte menn tok med seg hans datamaskin og truet ham med våpen. Slik kan altså skje, selv om man altså ikke oppholder seg i folkemengder eller i en krigssone.
Kildekritikk.
De nye utfordringene er til dels er gamle, men er blitt satt inn i en ny sammenheng i en ny virkelighet.
En av dem er kilder. Den nye virkeligheten kalles sosiale medier, som mikromeldingstjenesten Twitter, der alt må sies på 140 tegn, eller de andre som Facebook, Delicious, Diggs, reddit, Stumbleupon eller YouTube. På disse er den gamle utopi om folkejournalisten, direktekilden som ikke er sensurert eller vurdert eller veiet, blitt gjort til virkelighet. Eller er den det? Er det egentlig bare for oss, «vanlige medier», enten det er aviser, nettsteder, TV eller radio, å øse ukritisk av dette havet av informasjon og videreformidle det?
Ikke helt. Urolighetene i Iran er et veldig godt eksempel. Aftenpostens medarbeider Jørgen Lohne hadde visum, men måtte reise ut da visumet utløp. Det ble ikke forlenget. Søknaden om et nytt visum er fortsatt «til behandling». Vi har følgelig ikke mulighet til å gi våre lesere vår egen førstehånds beretning om hva som skjer, selv om også førstehåndsberetningen naturlig nok bare ville vært en del av virkeligheten – som vi vil måtte utfylle på andre måter. Delvis gjennom Twitter.
Grenser.
Men de sosiale mediene har også skapt minst to store utfordringer, og som kommentatorene Martine Aurdal i Dagbladet og Hege Ulstein i Dagsavisen har vært inne på, hver på sin måte. Utfordringene kalles kildekritikk og integritet. Første kildekritikk. Med Twitter-meldingene er det vanskelig å skille skitt fra kanel, se hva som er ekte og hva som er falskt, av forskjellige grunner. En av dem er at vi selvsagt ikke kan vite om meldingene er autentiske, demonstrantene og regimekritikerne har bevisst endret adresser for å forvirre myndighetene, eller sendt meldinger, angivelig fra Teheran, selv om de kommer fra utlandet. En annen mulighet er at det er regimet som bruker Twitter til å spre desinformasjon. Desinformasjon og villedning er gamle teknikker i en konflikt. Det er bare mediet som er nytt. Flyvebladene er blitt elektroniske. Dette krever ekstra aktpågivenhet i kildevurderingen.
Partiske.
Så integritet. Journalister blir ofte anklaget for å være partiske i en konflikt, som oftest bare fordi en motpart ikke liker det man formidler. De sterke følelser påvirker leseren og overtar for en nøktern vurdering av hva som egentlig står, og om det faktisk kan ha noe for seg. Rapporterende journalister bør tilstrebe å være nøyaktige og upartiske, kommentarer kan overlates til andre. Her kan Hege Ulstein ha overtrådt en viktig grense, selv om hun er kommentator og har mange fornuftige betraktninger. Hun bruker datolinje Teheran og skriver: «Men i likhet med mange andre har jeg «meldt flytting» til Teheran på min brukerprofil. Hensikten er å forvirre myndighetene i Iran.» I spalten i Dagsavisen gjør hun uttrykkelig oppmerksom på dette, og at hun er i Oslo. På Twitter ikke.
Hensikten kan være aktverdig. Men her blir journalisten aktør, i et annet medium enn sitt eget. Det er ikke uproblematisk.
Kommentarer