HVEM VIL STATEN NORGE egentlig ha i Forsvaret? Vil den ha krigeren eller borgersoldaten? Bør borgersoldaten opplæres til å bli kriger? Og hvordan møter et samfunn der stadig færre har gjort militærtjeneste, de profesjonelle soldatene når de tar av seg uniformen?
Uttrykket «kongens klær» – militær uniform – er utdatert. Dagens norske forsvar skal i prinsippet fortsatt beskytte konge og fedreland, men i praksis er det stadig færre som fyller beskyttelsesrollen. Rundt 15 prosent av et årskull, begge kjønn, kan regne med å bli innkalt til førstegangstjeneste. Det riktigste uttrykket for de aller fleste av denne gruppen er egentlig sistegangstjeneste. For mobiliseringsforsvaret er nedlagt.
Men noen vernepliktige går videre, til profesjonelle avdelinger som Telemark bataljon, til spesialstyrker, marine og luftforsvar.
Villet.
Dette er en villet utvikling, og skal man tro den nettopp avgåtte forsvarssjef, Sverre Diesen, er det også slik det vil måtte gå på grunn av stadig mer avansert militærteknologi. Den kan bare betjenes av spesialister. Vernepliktige kan fortsatt fylle noen oppgaver, men disse oppgavene blir færre og færre. Profesjonalisering er svaret på teknologisk utvikling og et endret sikkerhetspolitisk bilde, der utfordringen ikke lenger er en eksistensiell kamp, et være eller ikke-være for staten Norge.
Utviklingen fører til en rekke utfordringer som både Forsvaret selv, Stortinget og det norske samfunn som helhet må ta stilling til. Det arbeides med problemstillingene innad i Forsvaret, det viser boken «Krigerkultur i en fredsnasjon», skrevet av forskere med tilknytning til Forsvarets høyskole. Men i det politiske liv og i den alminnelige samfunnsdebatt er disse temaene lite diskutert. Stortinget har til og med nedlagt Forsvarskomitéen. Diskusjonen om vårt bidrag til Afghanistan har stort sett dreid seg om soldatene bør være i sør eller i nord, om vi er i krig eller ikke, eller om bidraget er et slags uhjelpstiltak med litt hardhendte midler.
Slåss.
Alyson Bailes, tidligere leder for det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI og en meget erfaren diplomat, har en pragmatisk holdning til det britiske, helprofesjonelle forsvaret: De velger folk som liker å slåss. Det er en god forutsetning for å være en god soldat, sa hun på et seminar i Oslo for noen år siden.
Baksiden av denne medaljen er at det nå sitter rundt 8500 tidligere profesjonelle soldater i britiske fengsler. Mange har tjenestegjort i Nord-Irland, Bosnia, Irak og Afghanistan. Nå er de dømt for voldshandlinger og er avhengige av narkotika eller alkohol. Halvparten lider av depresjon og «posttraumatisk stressyndrom», kraftige mentale etterreaksjoner på ekstreme opplevelser.
Krig er nettopp dette. Og halvparten av de tidligere britiske soldatene hadde ikke fått noen god oppfølging etter sine belastende opplevelser, hverken av forsvar eller helsevesen.
Nerver på høykant.
De britiske erfaringene kan ikke overføres direkte til Norge. Men soldater må leve med nervene på høykant i farlige situasjoner. Faren er at nervene forblir på høykant. Nasjonalitet har ingen betydning i denne sammenhengen. Det som kan ha betydning, er om oppfølgingsapparatet er der – og at samfunnet som har gitt sine soldater rett til å drepe, med plikt til å utsette seg for livsfare, også forsøker å forstå hva de har vært utsatt for.
En annen side ved økt profesjonalisering som kan bli problematisk, er at unge mennesker bruker mange av sine formende år til å lære seg soldathåndverket til bunns. De fleste som har lært seg et yrke, vil gjerne bruke kunnskapene. Mange ekssoldater går inn i private sikkerhetsselskaper, som nå er storbusiness. Anslagsvis omsetter selskapene for 100 milliarder dollar i året.
Industri.
Det er ennå litt uklart hva de to norske eksoffiserene Tjostolv Moland og Joshua French drev på med i Afrika. Men det er ikke overraskende at personer med deres bakgrunn og kunnskaper går inn i sikkerhetsindustrien. Der har de aller fleste profesjonell militær- eller politierfaring. Noen blir rene leiesoldater, som folkeretten forbyr. Andre er livvakter for myndighetspersoner eller driver opplæring og trening av sikkerhetspersonell. Her gjelder heller ikke nasjonalitet eller landegrenser. Det kan bli flere norske i årene fremover som søker seg jobb i slike firmaer, over hele verden.
Vi vil ikke ha krigerkultur i Norge, sier forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Folk som ønsker å drepe, har ingenting i Forsvaret å gjøre, sier hun også. Det er lettere å si enn å få til. Staten har monopol på voldsmakt. Men den må ha mennesker til å utøve monopolet. De har mange motiver for sin tjeneste og får mange erfaringer i tjenesten, på godt og ondt.
Kommentarer