Lillebritannias krig

AVSLØRINGEN KOM IKKE, slik man kunne trodd, i forbindelse med den omfattende, men svært så britisk høflige og siviliserte høringen om Storbritannias deltagelse i Irak-invasjonen i 2003. Der fortsetter panelet av adlede tjenestemenn å granske hva folkene rundt Tony Blair visste, eller ikke visste, om hvorfor statsministeren sto last og brast med George W. Bush og sendte dårlig forberedte soldater inn i krigen.

Tony Blair visste. Han avslører det selv. Og han avslører at han var en mann som hadde bestemt seg, uansett hva fakta viste, som var underdanig overfor sin gode venn Bush, og ikke hadde noen problemer med å ofre britiske liv for dette.

Avkledd

Tony Blair blir ikke akkurat stående igjen med palmeblader i hendene eller laurbærkrans rundt halsen etter det avslørende intervjuet i BBC TV. Riktignok fastholder han at han trodde Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Men denne påstanden virker mer og mer som et moralsk halmstrå for en mann som var så blendet av vennskapet med Bush og så opptatt av å stå i rampelyset, at han var villig til å gjøre hva som helst. For resten av hans argumentasjon undergraver alle påstander om at det var frykten for masseødeleggelsesvåpen som var den egentlige grunn til at både USA og Storbritannia gikk til krig.

–Jeg ville likevel ha ment at det var riktig å fjerne ham. Jeg mener at man selvsagt måtte ha brukt andre argumenter om trusselens natur, sa Blair, som brukte velkjente argumenter for å støtte opp om sin avgjørelse. Ett av dem var at Saddam hadde brukt kjemiske våpen mot egen befolkning. Det skjedde i den kurdiske byen Halabja i 1988. Norske forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt var senere med på å bekrefte at det hadde skjedd, og at irakske myndigheter var ansvarlig for udåden.

Juks

Men Saddams tidligere grusomheter var ikke bevisgrunn god nok til at han hadde skaffet seg nye masseødeleggelsesvåpen. FNs våpeninspektører fant ingenting. Det ble åpenbart jukset med etterretningsrapporter for å vri dem i retning av at det kunne finnes «en rykende pistol». Blair og Bush må ha visst at den pistolen i beste tilfelle kan ha skutt løsskudd.

Sir Ken Macdonald, tidligere Director of Public Prosecutions, noe tilsvarende riksadvokat i Norge, var steinhard i sin kritikk av Blair etter at intervjuet var gått på luften. Blair var en «spyttslikker» overfor Bush og brukte «bedrageri» for å overbevise Parlamentet og det britiske folk om å bli med på en krig de ikke ønsket. Det er ikke ord man vanligvis hører fra erfarne jurister, og slett ikke toppjurister som har sittet i den stillingen Macdonald hadde fra 2003 til 2008.

Saftig kritikk

Men selv noe mer forsiktige kommentarer viser nå at Blair vil få et alvorlig forklaringsproblem når han, trolig en gang i januar, skal forklare seg for granskningskommisjonen, som eldes av Sir John Chilcot. For også andre har nå uttalt seg i granskningen. Deres uttalelser, og offentliggjorte dokumenter, begynner å tegne et bilde av en statsminister «fortapt i selvforherligelse og en styrende klasse som er for lukket til å si sannheten overfor makten«, slik Sir Ken Macdonald uttrykker det.

Selv den sittende forsvarsminister, Robert William (Bob) Ainsworth, innrømmet at han var «litt overrasket» over å høre hva Blair hadde å si. De kan man kalle å fortrekke en mine, bare litt. Den berømte britiske «stiff upper lip» er altså ikke helt enkel å holde, selv for Blairs partifeller i posisjon.

Politisk virkning

Høringen vil gå sin gang, men Blairs uttalelser og senere avsløringer vil kunne få betydning for britisk politikk og for etterfølgeren Gordon Browns sjanser til å bli sittende i statsministerstillingen. Brown og Labour har rutsjet nedover popularitetsstigen de siste månedene, selv om de siste meningsmålingene viser at partiet har tatt et par skritt oppover igjen. Browns besøk hos de britiske styrkene i Afghanistan – han er den første britiske statsminister siden Winston Churchill som har overnattet i en krigssone – kan kanskje gi ham kortvarig oppmuntring. Han har i det minste vist mannsmot og solidaritet med soldater som har noen av de mest utsatte stillingene i Afghanistan. Hittil i år har britene mistet 100 soldater i landet. Blair besøkte også styrkene i Irak og Afghanistan, men det var kortvarige visitter.

Men de underliggende politiske problemene lar seg ikke løse av et vellykket besøk i Afghanistan. Blairs skygge vil henge over Brown, uansett når han skriver ut valget. Politiske kommentatorer i Storbritannia venter ikke noe valg i vinter, kanskje kommer det tidligst i mars, senest i begynnelsen av mai. Da vil kanskje virkningene av Blairs innrømmelser i forbindelse med Irak ha gitt seg noe.

Men Afghanistan består. Det gjør også virkningene av finanskrisen.