Nådeløs vinter i Afghanistan

TALIBAN har overrasket NATO før. Ikke bare satte organisasjonen i gang en storoffensiv i vår, den skiftet også taktikk, opererte i store formasjoner, forsøkte å isolere store byer som Kandahar og å holde terreng i stedet for å bruke nålestikkmetoden overfor alliansen og den afghanske hær.Overraskelser kan komme igjen. Krig i Afghanistan har tradisjonelt vært en vår-sommer-høst foreteelse. Nå kan vi kanskje vente at Taliban også blir vinterkrigere, i et forsøk på å teste ut de 37 ISAF-landenes militære og politiske tålegrense.Da kommer Norge i en vanskelig stilling, helt uavhengig av om NATO igjen ber oss konkret om spesialstyrker eller bare nøyer seg med en generell henvendelse om flere soldater.

Norge forbilde.

Vi har allerede en hurtig reaksjonsstyrke (kalt QRF) i Nord-Afghanistan. Denne står til disposisjon for ISAFs øverstkommanderende, den britiske general David Richards, uten begrensninger. Han kan bruke den når og hvor som helst, når han måtte finne det militært nødvendig. Norge er sånn sett et mønsterland, vi er ett av seks NATO-land som ikke har satt noen restriksjoner på hvoreller hvordanstyrkene skal kunne brukes. Vurderer general Richards at det er en kritisk situasjon i Sør-Afghanistan, må vi være forberedt på at han gir ordre om at den norske QRF-styrken skal overflyttes på kort varsel. Brenner det, må slukningsmannskaper settes inn der flammene er, selv om det er generell brannfare et annet sted.Følgene kan bli: Vi har til nå sagt nei til å sende spesialstyrker, de best trenede og utstyrte soldater Norge kan mønstre. Men vi kan ikke hindre at gode, men mindre øvde og dårligere utstyrte norske soldater blir sendt rett inn i farlige oppdrag i Sør-Afghanistan.Det vi si, vi kan hindre det, ved at Regjeringen vedtar å innføre politiske restriksjoner på hvor norske soldater skal være i Afghanistan, i likhet med for eksempel Tyskland. Men da risikerer vi at det norske omdømmet får nok en knekk, det har allerede begynt å bre seg en oppfatning i NATO av at Norge er en lite pålitelig og unnfallende alliert. Spesielt gjelder det Canada, et land som har båret hovedtyngden under kampene i sør.I 40 år hadde canadierne en øremerket styrke til innsats i Norge. Den falt bort etter den kalde krigen. Men nå sier canadierne: Vi var villige til å hjelpe Norge, nå er Norge uvillige til å hjelpe oss. Hvor er solidariteten? Slike spørsmål er politisk livsfarlig for et land som er totalt avhengig av alliert hjelp i sitt forsvar.

Absurd NATO.

Taliban har fått med seg vurderingen av at NATO mener å ha en slags nådetid, det vil si få i gang en økonomisk og politisk utvikling i Afghanistan innen sommeren. Men vil NATO og den afghanske regjering få noen slik periode? Taliban har nemlig også fått med seg at det i mange land er sterk politisk uvilje mot å sende tropper, og derfor begrenser bruken av dem.Uviljen øker når krigen intensiveres. Men alle land må delta på like fot, hvis ikke resultatet skal bli slik det FNs spesialutsending i Afghanistan, tyskeren Tom Koenigs, frykter:- Hele NATO-alliansen kan bli absurd og ikke brukbar til fredsinnsats i den tredje verden, sier han til avisen Frankfurter Allgemeine.