FORANLEDNINGEN er en begivenhet som stort sett har gått Vesten hus forbi; ikke underlig forresten, med den ekstremt korte historiske hukommelse vi både har og oppfordrer til i den evige jakt på det nye, moderne, fremtidsrettede.Begivenheten er "den egentlige russiske revolusjon" for 90 år siden - den som kalles Februarrevolusjonen. "Egentlig" fordi det var denne omveltningen som var den viktigste i Russlands skjebneår 1917 - ikke de kommunistiske bolsjevikenes kupp senere på året. "Februar" fordi begivenhetene foregikk i denne måneden - i den julianske kalender, som Russland den gang brukte, men etter "vår" gregorianske kalender fant sted i mars. Det er Februarrevolusjonen forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn, nå 88 år gammel, skrev om i sitt storverk "Det røde hjulet" fra 1990.Nå har han vært ute i et forord til et nytrykk av en artikkel som skulle ha vært en del av tibindsverket. Artikkelen er, som alltid med Solzjenitsyn, interessant, fordi innholdet både er velkjent og overraskende på samme tid. Det mest overraskende er kanskje at han i sin karakteristikk av Stalin faller inn i det som var den offisielle sovjetiske fremstilling av diktatoren. Og som igjen er blitt det i president Vladimir Putins Russland.Denne: Stalin hadde sine feil, men han var en stor leder, og det var hans resolutte opptreden og ledelse som førte Sovjetunionen ut av trengselstiden, forårsaket av Hitler-Tysklands lumske og overraskende angrep 22. juni 1941. Solzjenitsyns versjon er nesten identisk. Gjennom Stalins besluttsomhet vaklet ikke den sovjetiske regjering i kampen, slik at russerne til slutt kunne heise seiersfanen på Riksdagens tak i Berlin fire år senere.

Overraskende.

Det er sannelig overraskende. Historieforskningen har avslørt at Stalin hverken var besluttsom eller klok. Han var hensynsløs, men vaklet i avgjørende øyeblikk. Det bidro i høy grad til at tragedien ble så stor i Sovjetunionen. Men Solzjenitsyn, som selv fikk føle Stalins hensynsløshet på kroppen, faller altså nå inn i de offisiøses rekker. Som artillerikaptein ved fronten hadde han vært uforsiktig nok til å skrive noe kritisk om øverstkommanderende, uten å nevne ham direkte. Det kostet ham nesten åtte år i fangeleir og tre års indre eksil.I romanen "En dag i Ivan Denisovitsj' liv" (1962) skriver han om hvordan det var å være fange, og noen av fangenes blinde tro på den store far: "Så den gamle mannen med mustasjen vil ha medlidenhet med deg! Han tror ikke engang på sin egen bror, langt mindre en slusk som deg!"

Det ondes rot.

Noe av forklaringen på hans holdning kan nok ligge i Solzjenitsyns tese om at roten til alt ondt i Russlands utvikling var nettopp Februarrevolusjonen. Den ga støtet til kjeden av begivenheter: Oktoberrevolusjonen, borgerkrigen, tvangskollektiviseringen, industrialiseringen, terroren på 30-tallet osv., osv. Solzjenitsyn ignorerer at den borgerlige, provisoriske regjering innførte frie valg, avskaffet sensur, ga amnesti til politiske fanger, forbød etnisk og religiøs diskriminering og faktisk innførte åttetimersdagen. Det demokratiske eksperiment ble kort, takket være bolsjevikene.Profeten som preker det gamle Russlands storhet, er ikke fullt ut på linje med dagens leder, Vladimir Putin. Men profeten har stor sans for presidenten, og kritiserer ham ikke. For begge er de enige om én ting: Russlands storhet skal gjenreises.