Varmt møte i Arktis

TRE UTENRIKSMINISTERE, en ressursminister og en statssekretær har selv fått se det: isen på Grønland er i ferd med å trekke seg tilbake. Breene som løper ut i havet, kalver stadig raskere. Den mektige iskappen på verdens største øy dannet en imponerende og tankevekkende bakgrunn for møtet i Arktisk Råd i byen Ilulissat. Om årsaken til smeltingen, også av polisen, er menneskeskapte klimaendringer eller har en annen vitenskapelig forklaring, er egentlig uvesentlig. Hovedsaken er at det skjer, og fordi det skjer, fører det til både store utfordringer og store muligheter. Grønlendingene synes issmeltingen gir dem flere muligheter enn problemer, selv om de tradisjonelle næringsveiene som selfangst og fiske kan bli skadelidende. Forekomster av verdifulle mineraler og metaller dukker bokstavelig talt frem når isen blir borte, og dette kan skape et nytt næringsgrunnlag for et land som svært lenge har måttet leve på den danske statskassen. Isfylt hav blir isfritt. Oljeboring og skipstrafikk kan bli enklere.Grønlands stilling og fremtid er, viktig som den er for grønlenderne, bare en liten del av problemområdet. Det er skapt et inntrykk av at det hersker rettsløse tilstander i nord som alle kan, og vil, utnytte i et nytt ressurskappløp. Russisk flaggplanting på havbunnen, canadisk og dansk flaggheising på en ytterst naken øy i stredet mellom Grønland og Canada, og politiske utspill fra EU om at det er behov for en ny rettsorden, kanskje en ny traktat om Arktis som følge av issmeltingen, har bidratt til dette.

Sneglekappløp.

Ikke noe er fjernere fra virkeligheten, selv om det virker aldri så kjedelig å si det. Kappløpet om Nordpolen er om mulig et kappløp, men det foregår i sneglefart. Og det foregår ikke med isbrytere, miniubåter, seismikkfartøyer eller krigsskip i nord. Det foregår i New York i et lite kjent organ som kalles "Kommisjonen for avgrensning av kontinentalsokkelen". Det er et kappløp som foregår etter nøye utarbeidede regler, og poenget med kappløpet er langt fra å vinne over en konkurrent, men fremlegge så overbevisende måleresultater som mulig for de kravene partene legger frem om eiendomsrett til havbunnen og de ressursene som måtte finnes under den.Den russiske utenriksminister Sergej Lavrov understreket etter møtet i Ilulissat at situasjonen faktisk er slik. - Vi tror fullt og fast på at alle spørsmål som er tatt opp her, bør løses på en sivilisert måte gjennom forhandlinger på bakgrunn av folkeretten. Jeg deler ikke de alarmerende spådommene om at det blir en konfrontasjon mellom de arktiske stater og land utenfor regionen, et fremtidig "slag om Nordishavet", sa Lavrov til nyhetsbyrået Interfax.Lavrovs uttalelse er helt i overensstemmelse med den russiske opptreden i de mer lukkede rom, selv om det var den PR-kåte polarforsker, nå medlem av Vitenskapsakademiet, Artur Tsjilingarov, som skapte et annet inntrykk da han i fjor dro med miniubåt ned til havbunnen over Nordpolen og plantet det russiske flagg.

Velregulert.

Alt er egentlig regulert av FNs havrettstraktat av 1982, resultatet av vel et tiår med voldsom utvikling av folkeretten om eiendomsrett til hav og havbunn. Traktaten, som Norge ratifiserte i 1996, sier at alle land innen ti år etter at de godkjente den, må fremlegge målinger overfor Kontinentalsokkelkommisjonen hvis de har et krav på havbunn utover en grense på 200 nautiske mil. Russland har gjort det, Norge har gjort det, Canada og Danmark er ikke kommet så langt. Og ett stort land glimrer fortsatt med sitt fravær: USA.USA har til nå ikke villet slutte seg til havrettstraktaten. President George W. Bush er for en ratifikasjon, har sendt over saken til Senatet, men har måttet slåss med mange motvillige senatorer. Likevel ser det ut til at USA, når presidentvalget er over, kan komme til å slutte seg til. Først da kan det virkelig bli bevegelse i nord, i forhandlinger og diskusjoner på grunnlag av traktatens omfattende regelverk.

Konfliktmuligheter.

Man skal likevel ikke undervurdere konfliktpotensialet, spesielt ikke hvis USAs geologiske undersøkelsers overslag er riktig: at 25 prosent av verdens gjenværende olje og gass finnes i det arktiske området. I en verden som ennå vil kreve mye fossilt brensel i flere tiår fremover, kan man lett se for seg at internasjonale regler settes til side hvis bare behovet er stort nok. Og selv om havrettstraktaten er et godt juridisk grunnlag, må to eller flere parter til syvende og sist forhandle direkte med hverandre om grenser. Slik Russland og Norge har forhandlet siden 1974 om grensen på kontinentalsokkelen i Barentshavet. Som både Canada, Russland og Danmark vil måtte forhandle en dag om den undersjøiske fjellkjeden, Lomonosov-ryggen, som går på tvers av nordpolsbassenget.Og så er det Svalbard. Men det er et kapittel for seg.