Tyvaktige journalister

Det er en flott jobb å være utenrikskorrespondent. Jeg har selv vært det tre ganger. Men det hadde vært adskillig morsommere, og enklere, hvis jobben hadde vært som sosiolog, professor, forsker, forfatter og tidligere statsråd Gudmund Hernes tror. Professoren var i slett lune i Morgenbladet i forrige uke (12/6). I sin betraktning med – riktignok spørrende – tittel: Pressekrise eller journalistkrise? hudfletter Hernes Aftenposten som «et av landets ledende avskrivningsbyrå», anklager tre navngitte medarbeidere i utenriksredaksjonen for å plagiere samtidig som han drømmer om å bli USA-korrespondent. «Da kunne jeg makelig lese New York Times (NYT) med en Starbucks Coffee, skrive av en artikkel og sende den hjem under egen signatur». Skriver Hernes. Avisen heter forøvrig The New York Times.

Først en definisjon, som forskere gjerne begynner med når de skriver artikler. Plagiat: Utilbørlig utnyttelse av en annens åndsprodukt, i det man utgir dennes ideer som sine egne, eller som forfatter utnytter en annens verker uten å oppgi denne som kilde; litterært, kunstnerisk tyveri. (Kilde: Store norske leksikon).

Her er en journalistisk definisjon: Plagiat: avskrift av en artikkel, research: avskrift av to artikler, forskning: avskrift av tre artikler. (Kilde: ukjent). OBS: Dette er en ironisk definisjon.

Forskning?

Journalister, blant dem utenrikskorrespondenter, er ikke forskere. Journalister er formidlere og historiefortellere. Aftenpostens korrespondenter har som oppgave å videreformidle nyheter i videste forstand, hendelser, tendenser, utviklingstrekk. De skal også analysere og kommentere fra de land eller områder der de er utplassert – iblant fra andre områder og land. De skal ut på veien, de skal snakke med mennesker, høy eller lav. Dessverre for oss må selv en avis som Aftenposten ofte stille langt bak i rekken når en høy person uttaler seg i utlandet.

Hva gjør en korrespondent? Hun/han er på kafé, der mennesker møtes, men bruker selvsagt også andre tilgjengelige kilder i det samfunnet vedkommende rapporterer fra. Som en kollega en gang sa: –Jeg har 20000 journalister som arbeider for meg med å finne godt stoff. Kildene spenner fra offisielle pressemeldinger til radio, TV, enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter og selvsagt aviser. Inkludert International Herald Tribune.

Selvsagt skal korrespondenter sitere sine kilder (der de ikke må beskyttes av en eller annen grunn), ikke minst fordi man ikke kan sjekke alle kilder personlig. Det kan jo være at kildene er feil. Selvsagt tar også korrespondenter feil. Vi gjør feil hver dag. Men det er et langt hopp fra ikke å sitere til å plagiere. Våre tre navngitte medarbeidere har ikke plagiert. De har sitert, og de har videreutviklet et fellesstoff. Men Hernes slurver. Han vet ikke hvilke andre kilder de har hatt – utenom de som er sitert. I et mediebilde som hele tiden utvikler seg, blir noen saker fellesstoff. En artikkel som opprinnelig kommer fra helt andre, kan igjen bli utgangspunkt for et eget arbeid. Sekundærkilder kalles dette. Hernes kjenner sikkert dette igjen fra forskningen.

Tabloid.

Hernes slurver mer. Han tror at Aftenposten har kopiert tabloidformatet fra andre. Saken er: Denne avisen utkom første gang 14. mai 1860 under navnet Christiania Adresseblad. I tabloidformat. Onsdag 2. januar 1861 kom avisen ut under navnet Aftenposten. Formatet var fortsatt tabloid. (Kilde: Aftenpostens arkiv).

Hernes skriver: «Selv New York Times er nå økonomisk klemt. Som et av landets ledende avskrivningsbyrå (sic), kunne Aftenposten kanskje kanalisere pressestøtte dit, til de (sic) som skriver originalene.» Til orientering: Aftenposten får ikke produksjonsstøtte, og heller ikke noen av de fem andre formene pressestøtten består av. (Kilde: Medietilsynet). Hvis Hernes mener momsfritak for aviser, nyter Aftenposten godt av den, slik alle andre norske aviser gjør. Men momsfritaket måtte det i tilfellet være den norske stat som overførte til The New York Times.

Aftenposten satser på utenriksstoff, i vår nye Verden-seksjon. Våre medarbeidere lever ikke et vakuum, de er til stede i verdenen, ute så vel som hjemme. Det vil selvsagt prege deres leveranser av journalistikk.