Forskere som har studert vårt forhold til omverdenen siden Norge ble selvstendig stat, har merket seg to par av gjennomgående holdninger: integrasjon og avskjerming (overfor venner), avskrekking og beroligelse (overfor motstandere). I ulike blandingsforhold har dette vært ingrediensene i norsk utenrikspolitikk i mer en manns minne, helt siden vår første utenriksminister Jørgen Løvland uttalte de etterhvert berømte ord i 1905: «Ser man på forholdene utad, saa siger man alltid med megen styrke: vi vil ingen udenrikspolitik have. Jeg kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrensning for uttrykkets betydning, at oppgaven maa være at holde os utenfor deltagelse i de kombinationer og allianser, som drage os inn i krigseventyr sammen med noen av de europeiske krigerstater.»

Halvt ute.

Norge har alltid vært halvveislandet. Landet er halvt inne, halvt ute av Europa, slik den britiske arbeiderpartiveteranen Roy Hattersley så skarpt formulerte det i en artikkel i The Times for noen uker siden. Bra nok for Norge, mente Hattersley, en konklusjon som kan trekkes i tvil. Men han sammenlignet med Storbritannia og EU-diskusjonen der. Den minner i mangt om den norske, med en stor forskjell: I Norge er det hovedsakelig venstresiden som vil holde oss utenfor, mens motstanden i Storbritannia er å finne i det konservative parti. Våre nasjonalkonservative skeptikere forsvant ut da Høyre omformulerte seg i midten av 60-årene og ble både markedsliberalt og på godfot med USA – atlantisk orientert kalles det.

Debatt.

I dag skal fem tidligere utenriksministre, Thorvald Stoltenberg, Bjørn Tore Godal, Knut Vollebæk, Jan Petersen og Thorbjørn Jagland diskutere «Norge i internasjonal politikk» med den sittende utenriksminister Jonas Gahr Støre på Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

De vil nok benekte på det sterkeste at Norge ikke har noen utenrikspolitikk, og at det beste er ikke å ha noen. Men de kan knapt bestride at det finnes klare, gjenkjennende trekk ved den politikk alle våre regjeringer har ført. Utenrikspolitikk kan enkelt forklares som den virksomhet en stat med ulike midler fører utad for å sikre statens interesser. Men virkeligheten er langt fra enkel. De herrer utenriksministre vil nok vektlegge norske interesser og midler ulikt, selv om det fortsatt «hersker bred enighet», et kodeord for at vår utenriks- og sikkerhetspolitikk debatteres altfor sjelden.

De ytre forhold, som ved siden av innenrikspolitiske avveininger påvirker vår politikk overfor omverdenen, har selvsagt skiftet. To eksempler på dette fikk vi effektivt demonstrert for noen dager siden: Et 27-lands EU som nå blir mer effektivt styringsmessig og mer demokratisk i styreform gjennom Lisboa-traktaten, og markeringen av Berlin-murens fall 9. desember 1989.

Men lite av disse omfattende endringene synes å slå inn i norsk tenkning. Et folkeflertall er fortsatt mot EU-medlemskap, selv om vår innflytelse over beslutninger i EU blir enda mindre – fordi unionen blir mer demokratisk. Vi blir, gjennom EØS, stadig mer integrert. Men vi avskjermer oss politisk fra Europa, også i innflytelse, fordi beslutningene nå føres over i demokratiske organer vi ikke har noen innflytelse over. Også denne regjeringen har lagt ut selvskudd i EU-spørsmålet.

Berlin-murens fall førte til politiske fall i hele Øst-Europa og Sovjetunionen. Det var dominoteorien i praksis for første gang siden Dwight D. Eisenhower formulerte den i 1954 – fargerikt markert med «murdominoer» i Berlin.

Dette burde ansporet til alvorlig nytenkning. Men nytenkningen har foreløpig bare gitt et nytt resultat: enda sterkere forsvarsintegrasjon med USA. «Alliansen i alliansen» som professor Rolf Tamnes kalte forholdet under den kalde krigen, er bare blitt enda tydeligere. Samtidig avskjermer vi oss mot både EU og mot Norden, trass i anbefalingene i Thorvald Stoltenbergs rapport om nordisk forsvarssamarbeid.

Halvhjertet.

Norge klarer ikke å fjerne nissen fra lasset, halvveiseriet og ønsket om særbehandling i så å si alle situasjoner og politiske sammenhenger. Vi fremstår på den ene siden som ihuga internasjonalist, tilhenger av internasjonale institusjoner, folkerett og forpliktende samarbeid, helt i tråd med en småstats interesser og politiske muligheter. Vi er idealister, og vi er så heldige at idealismen faller sammen med våre realpolitiske interesser og muligheter.

Men professor, nå Nobel-direktør, Geir Lundestads påpekning fra 1985: at Norge er en halvhjertet internasjonalist, holder fortsatt stikk. Vi er et land som vil velge fra øverste hylle, men uten å betale hele prisen. Skepsis og forbehold er vårt varemerke – som begrepet «varige særordninger» fra EF-forhandlingene i 1972 og EU-drøftelsene i 1994. EU er i ekstrem forvandling. Men fortsatt sitter Løvlands advarsel mot å innlate seg i et forbund med «de europeiske krigerstater» dypt i den norske folkesjel.