NOBELTALEN VIL BLI endevendt, analysert, bejublet og avvist. Her er nok å ta av, for tilhengere og motstandere av den amerikanske president, for USAs fiender og USAs venner, for dem som deler hans håp om at verden kan bli et bedre sted å leve, for dem som avviser hans vei dit, og for dem som innser at det ikke er en utvikling som kommer av seg selv.

Barack Obamas Nobeltale viste en mann som har gravd dypt i sivilisasjons- og religionshistorie, tatt med seg kunnskapene og de viktigste prinsippene som rettesnor for en daglig politisk virkelighet som vyer koblet til jordnærhet. Verden er slik den er, det er det ingen grunn til å stikke under stol. Men det bør ikke føre politikere eller menigmann ut i manglende handlingsvilje. Vi må alle kjempe videre for det som bør være.

Tradisjonen fra kirkefaderen St. Augustin, som først tok opp problemet om det finnes rettferdig krig, via middelalderteologen Thomas Aquinas, naturrettstenkere på 1500- og 1600-tallet, Røde Kors’ grunnlegger Henrik Dunant og til FNs Menneskerettserklæring, lå som en sterk undertone i talen. En folkerettsjurist ville sagt at presidenten både snakket om det som på latin kalles jus ad bellum – om det er riktig å kunne gå til krig – og om hvilke prinsipper som vil måtte gjelde i krigen – jus in bello.

Brobygger.

Politikeren, statsmannen, øverstkommanderende for verdens største militærmakt, er vel bevandret i internasjonal politikk og de teorier som brukes for å forklare staters og gruppers og internasjonale organisasjoners opptreden. Interessant nok forkastet han to skoleretninger: både den realistiske skole – som legger størst vekt på staters evige streben etter å skaffe mer makt, og den idealistiske skole, som mener nye samarbeidsforhold, uttrykt i et vell av internasjonale institusjoner, har endret internasjonal politikk grunnleggende.

Men hva gjorde han så? Han plantet det ene benet solid i realismen, og det andre like solid i idealismen. Realisten Obama ser verden slik den er: en verden fylt av konflikt, slik den har vært i hele menneskehetens historie. Men idealisten Obama ser også verden slik den kan være: en verden der gode krefter går sammen og gjør menneskenes tilværelse bedre – for alle.

Praktiker.

Hvordan slår man en bro over dette tilsynelatende brede og dype gapet? Ved å gjøre det som president John F. Kennedy en gang mente man måtte fokusere på: «en mer praktisk, oppnåelig fred, ikke grunnlagt på en plutselig revolusjon av menneskets natur, men en gradvis utvikling av menneskenes institusjoner.» Det var den praktiske politiker som talte da.

Det er en praktisk politiker som står midt oppe i to kriger, som talte i går. I motsetning til en forgjenger, som skrøt av at han ikke leste aviser eller brydde seg om medieomtale, har Obama fått med seg at det har vært kontroverser rundt hans Nobelpris. Kritikken har vært dobbel – at den kommer for tidlig, og at han er en krigspresident.

Obama viste ydmykhet overfor den første del av kritikken, slik han for så vidt også gjorde da han aksepterte prisen. Men noe nytt var det: et klart budskap at han ikke har tenkt å gi seg med det første, hverken i amerikansk eller internasjonal politikk. Om adressaten var republikanske kritikere i USA eller kritikere i andre land, vet vel egentlig bare Obama. Trolig var det begge.

Kamp for fred.

Den andre kritikken tok han på strak arm og avviste. En amerikansk president – heller ikke Obama – er en «peacenik» som militærnektere og pasifister gjerne ble kalt på 60- og 70-tallet. Makt og maktbruk er av og til nødvendig, hvis man ønsker å kjempe for idealer og bedre vilkår for menneskene, både for deres åndelige og materielle liv. En ikke-voldsbevegelse kunne ikke stanset Hitlers armeer, som han uttrykte det. Forhandlinger kan ikke overbevise terroristnettverket Al-Qaida om å legge ned våpnene. Å innse at voldsmakt noen ganger er nødvendig, er ikke kynisme, det er å innse at mennesket er ufullkomment og at fornuften har sine begrensninger.

Den som ventet på konkrete utspill og konkrete løfter fra Obama – «hvor er kjøttet?» slik det het i en amerikansk reklameslagord på 80-tallet – måtte nok forlate Oslo rådhus noe skuffet. Hvis da man ikke med substans og innhold mener tanker og overbevisninger som ligger til grunn for hans praktiske politikk. Som at en fred uten menneskerettigheter ikke er en ekte fred, og at den som kjemper for idealer, må overholde disse idealene hvis man skal tas på alvor. (Var det noen som fikk noen assosiasjoner til «hardhendte forhørsmetoder» under en tidligere amerikansk administrasjon?)

Obama fremsto som en president som tar alle politiske virkemidler i bruk. Noen advarsler var også tydelige, til de landene som bryter folkeretten og ruster seg til atomkrig. Det var tydelig nok tale fra fredsprisvinneren.