Utviklingen tar aldri pustepause, selv om verdens ledere og alle de folkeslag og nasjonaliteter som lever i 192 stater, helst gjør det rundt årsskiftet. Lederne hviler i år ut etter en utmattende innspurt på klimatoppmøtet i København.

Det gjør også «globaliseringsmotstanderne», en blanding av svært ulike organisasjoner, mer eller mindre organisert i omfattende internasjonale nettverk. Motstanderne er lite bevisst på at de i like stor grad som stater og internasjonale organisasjoner, som finansverdenen, som transnasjonale selskaper, er en del av en stadig tettere verdensvev som ikke lenger skiller mellom det globale og det lokale. Vi smelter sammen i en «glokal» verden.

Konflikt og samarbeid

Hvordan blir denne «glokale» verden i 2010? Det blir en blanding av konflikt og samarbeid, slik verden i historisk tid har vært en blanding av konflikt og samarbeid. Men blandingsforholdet er i konstant endring.

Verden har ikke utviklet seg bort fra de gamle utfordringer, vi har med oss interstatlig rivalisering, sikkerhets- og militærpolitikk av «gammelt merke», men også sikkerhetsutfordringer av nyere type. Vi har med oss interne konflikter, som i Sudan, internasjonaliserte konflikter som i Afghanistan, krigen i Irak som forskjøv maktforholdene i Midtøsten, dypere samarbeid regionalt som i EU, et globalt finanssystem som med få tastetrykk forflytter rundt 2000 milliarder dollar om dagen.

Jorden merker vekten av 6,9 milliarder mennesker. København ble en strid om hvem som skal løse de delvis menneskeskapte miljøproblemene og hvem som skal betale regningen. Verdens politiske system – statssentrert slik det fortsatt er, selv om det blir moderert av et stort antall av regionale og internasjonale avtaler og organisasjoner – klarer ikke å håndtere utfordringene fullt ut.

Tusenårsmålene

Det er bare fem år igjen til de åtte målene FN vedtok på tusenårstoppmøtet i 2000, skal være nådd. Noen blir det ikke. Tusenårsmålene handler om å bekjempe fattigdom, som ikke bare måles økonomisk, men også som sikkerhetsspørsmål. Det er både et tankekors og en utfordring, etisk så vel som politisk, at hele 2,8 milliarder mennesker lever i fattigdom – det vi si har en inntekt på under to dollar pr. dag. Av disse lever igjen 1,2 milliarder i ekstrem fattigdom, for under én dollar om dagen.

Rik som fattig vil merke miljøendringene. Men de fattigste vil bli ekstra hardt rammet av en klode i økologisk ulage. De har ingenting å gå på, ingen økonomisk, teknologisk, politisk buffer som kan dempe støtet.

Ser vi litt tilbake, er det mange positive tegn. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdommen gjennom økonomisk utvikling, i Asia, i Latin-Amerika. Målet om å halvere antall ekstremt fattige innen 2015, kan bli nådd. Det er gjort fremskritt i behandling av epidemiske sykdommer som malaria, HIV/AIDS, ett av tusenårsmålene. Men det er langt igjen.

Det er også mye som tyder på at status i 2015 vil bli negativ for noen av de andre målene: sikre utdanning for alle, styrke kvinners stilling, redusere barnedødelighet, redusere svangerskapsdødelighet, sikre miljømessig bærekraftig utvikling og bygge et globalt partnerskap for utvikling.

Allmenningen

Noe av dette skyldes verdenssystemets struktur. Stater tenker fortsatt på egne interesser, statenes ledere har ivaretar først og fremst sin egen befolknings interesser. Selv om globaliseringen har gjort hele kloden til en allmenning, ser vi så i så hver dag eksempler på det den amerikanske biolog Garrett Hardin i 1968 kalte «allmenningens tragedie». Stater – og enkeltmennesker – tar kortsiktige, egoistiske avgjørelser som på lengre sikt også vil slå tilbake på dem selv.

Det er dessverre lite å spore av det USAs president Barack Obama lovet for ett år siden – forandring. Ikke at han, en enkelt mann, kunne forandre verden radikalt, selv ikke med USAs økonomiske, militære og faktisk også idémessige, politisk-ideologiske, makt i ryggen. Det internasjonale systemet er fortsatt for fasttømret til det. Entusiasmen for Obama er – naturlig nok – blitt noe dempet av realpolitikken. Men årsaken til entusiasmen, at mange mennesker verden over virkelig ønsker forandring, er fortsatt til stede. De støter igjen på konserverende og protesterende, krefter. Ideologier, politiske og religiøse tankesystemer – har fortsatt sitt sterke grep om menneskers sinn og blir dermed også retningsgivende for menneskers adferd.

Motstand med kraft

Den amerikanske statsviter Francis Fukuyama ble berømt, noen mener beryktet, for sitt essay og senere bok «Slutten på historien» (1989/92). Oppfatningen var farget av «revolusjonsåret» 1989, som vi nettopp har markert 20-årsminnet for. Fukuyama mente at det vestlige liberale demokratiske system har vist seg overlegent alle andre politiske systemer, og dermed går sin seiersgang over hele verden.

Men på terskelen til et nytt tiår ser vi at dette ikke ble, og heller ikke vil bli, en enkel seiersgang. Motkreftene satte inn. De er fortsatt med oss. Barack Hussein Obama har sin motstander i Osama bin Laden. Gammeldags maktpolitikk er ikke avleggs, dermed måtte også Obama forsvare Afghanistan-krigen i sin fredspristale.

USA, den store hegemonimakten i perioden etter 1990, blir utfordret av et mektigere Kina som holder USA i et gjeldsgrep gjennom sine enorme fordringer. Iran knaker i sammenføyningene, slik vi har sett de siste dagene. Hva skjer med landets atomprogram om opposisjonen vinner frem, eller om dagens regime kommer styrket ut av konfrontasjonen? De klassiske konfliktene følger oss. Finanskrisen er langt fra over, nå er det de overhengende gjeldsproblemene som må håndteres etter innsprøytningen av kapital og statlig innsats verden over.

Over det hele ligger den ene, store fellesutfordringen som verdens stater har så vanskelig for å enes om, og løse i fellesskap, miljøet. Neste mulighet er i Mexico, i desember.