SKAL VI SNART måtte lære oss en ny forkortelse i den allerede omfattende og mangeartede floraen av bokstavkombinasjoner for internasjonale organisasjoner? Denne gangen er det EMF, som – i tilfelle opprettet – vi stå for Det europeiske pengefond (European Monetary Fund). EMF vil kunne bli en slags europeisk avlegger av IMF, Det internasjonale pengefond, et av de viktigste internasjonale finansielle styringsinstrumenter som ble til under Bretton Woods-konferansen i USA i 1944 for å bidra til utvikling i verden etter den ødeleggende verdenskrigen.

IMF har, for å si det mildt, ikke alltid vært populær. Organisasjonen har nå 186 medlemsland og som formål å «sikre finansiell stabilitet, fremme internasjonal handel, sikre høy sysselsetting og bærekraftig økonomisk vekst og redusere fattigdom rundt om i verden». Det høres ikke ut som de mest kontroversielle mål. Men midlene for å nå disse målene, har iblant vært temmelig hardhendte. Mer enn én regjering har skjelvet når IMF har rykket inn med sine eksperter og foreskrevet besk medisin i form av innstramningstiltak som forutsetning for å gi nødvendige lån for å få landene på fote igjen.

Assosiasjoner.

Det er selvsagt en overforenkling, men IMF er mest blitt assosiert med hjelp til mindre utviklede land, eller land som har tatt det store spranget fra et politisk-økonomisk system til et annet, som Russland, de sovjetiske etterfølgerstatene og de østeuropeiske land.

Kan det være derfor det smerter så sterkt i europeiske politikerhjerter at det er snakk om at IMF bør kunne kalles inn for å få orden på finansene og styringen i land som Hellas, Spania, Irland, Portugal og Italia? Ikke bare er Hellas demokratiets vugge, det er også med i eurosonen – ett av de nå 16 av EUs 27 medlemsland som har oppgitt egne valutaer og bruker euroen – med de fordeler og forpliktelser det medfører.

Skulle IMF komme inn – noe mange mener er helt riktig fordi det både politisk og økonomisk er best – kan det også skape store følger for tilliten til euroen. Euroen er ment å være en sterk valuta, for politisk stabile og økonomisk sterke land. Men noen av de 16 eurolandene har enten vært gratispassasjerer på de sterkeste landenes bekostning, eller betalt for lite for «eurobilletten» ved å bruke for mye penger, bygge opp for stor offentlig gjeld. Dette vil kunne slå tilbake på de andre eurolandene.

Tillitskrise.

Her finner vi noe av bakgrunnen for at Tyskland, som ikke er kjent for å ha de store vyer for EU, nå har svingt seg opp til de store høyder og foreslår et EMF, et europeisk pengefond. Det skal kunne gi lån til land som er i problemer, men på strenge vilkår, akkurat som IMF. Utspillet kom i form av et intervju med den tyske finansminister Wolfgang Schäuble søndag. Allerede dagen etter grep EU-kommisjonen forslaget begjærlig, og Frankrike rykket raskt etter med å støtte det tyske forslaget.

Hvis det skulle bli noe av EMF, kan det bli et skritt i retning av større samordning mellom budsjettene i eurosonelandene. Det kan følgelig også bety sterkere integrasjon i EU og overføring av mer kontroll fra medlemslandene til EUs sentrale institusjoner. Nå er ikke større integrasjon noe nytt i EU, tvert imot har det vært målet gjennom helt siden det europeiske samarbeidet begynte med kull- og stålunionen i 1951. Men EUs utvikling har på den ene siden vært preget av et møysommelig småskrittsarbeid, på den annen av de store kriser som har gitt støtet til reformer og store sprang i samarbeidet.

De internasjonale økonomiske problemene og den politiske og økonomiske uansvarligheten i et land som Hellas over mange år, kan være en slik krise.

Traktater.

Ekspertene er uenige om det egentlig er nødvendig med et EMF, og om det vil kreve omfattende revisjon av de traktatene som danner EUs konstitusjon. Noen hevder at et EMF må gis omfattende fullmakter, andre at problemene kan løses ved å bruke de institusjoner og regler som allerede finnes. Den langvarige striden om Lisboa-traktaten, som først trådte i kraft i desember, skremmer.

Men eurokrisen har også vist svakhetene i det systemet som begynte med Maastricht-avtalen i 1991 og vedtaket om å opprette en økonomisk og monetær union (ØMU), økonomiske kriterier for å kunne delta, opprettelsen av en egen sentralbank i 1998, ØMU i 1999 og innføringen av euro i form av sedler og mynter i 2002. Men i stedet for å innføre strenge og klare sanksjoner hvis landene brøt reglene for budsjettunderskudd, laget man brede økonomisk-politiske retningslinjer for hele EU og stabilitets- og vekstpakten for eurosonen. Reglene var for så vidt klare nok, men de ble aldri håndhevet. Det straffes hele EU for nå. En politisk tillit ble brutt, nå venter skarpere lut – om det blir noe av EMF eller ikke.