Røde Kors fotograferer småbarn som leter etter korn i en grøftekant. Røde Kors fotograferer småbarn som ligger syke, rekke på rad, på et barnehjem. Det skjer i Nord-Korea. Nå.

En tidligere oberst forteller at han har kjøpt luksusmat, håndknyttede tepper, spionteknologi og våpen til lederne i over 20 år. Obersten har hoppet av fra Nord-Korea.

Et land skyter ut langtrekkende raketter over Japan og ut i Stillehavet. Det samme landet trekker seg fra forhandlinger med fem andre land, gjennomfører atomprøver, kaster ut FN-inspektører, setter i gang en plutoniumproduserende reaktor og forkaster en 56 år gammel våpenstillstandsavtale. Landet er Nord-Korea. Alt dette skjer i 2009.

FNs sikkerhetsråd vedtar omfattende sanksjoner. Nordkoreansk våpeneksport forbys, alle land bes om å inspisere mistenkelige skip fra Nord-Korea og ødelegge lasten om den inneholder våpen. Rådet innfører økonomiske straffetiltak. Det skjer også i 2009.

Prøveballong.

Nå sendes det opp politiske prøveballonger. Ikke nærmere identifiserte nordkoreanske kilder i Kinas hovedstad Beijing sier at landet kan tenke seg å vende tilbake til sekslandsforhandlingene om landets atomvåpenprogram i begynnelsen av april. Da vil man presentere en ny plan til de fem andre landene, Sør-Korea, Kina, Japan, Russland og USA. Noe mer vil kilden ikke si, for det er ømtålige politiske spørsmål han omtaler.

Hva er det egentlig som skjer i det lukkede landet, der en tredjedel av befolkningen på rundt 24millioner mennesker er underernært, men der det holdes offentlige, fargeglitrende parader til den store leder, Kim Jong-ils pris? Er den store leder nå så frisk etter slaget i 2008 at han har samlet tøylene i egen hånd igjen, eller er arverekkefølgen etter ham nå avklart? Er signalene om at Nord-Korea er på vei tilbake til forhandlingsbordet et eksempel på at mektige generaler har fått sitt igjennom bak kulissene i et nesten ugjennomtrengelig Pyongyang?

Er det FNs sanksjoner som biter hardt i et land som stadig opplever hungersnød? Eller er det andre, mer hjemlige årsaker til sulten? Kan det rett og slett være nøden som tvinger Nord-Korea tilbake til forhandlingsbordet?

Høyt spill.

Spørsmålene er altså mange, og det er ikke mange utenfor en liten krets i Pyongyang som har svarene. Men mye kan tyde på at det høye spillet fra Nord-Koreas side i fjor ikke ga det utfallet lederne der hadde regnet med. De har så lenge vært så vant til å bruke sitt atom- og rakettprogram som brikker i forhandlinger med utlandet, spesielt USA, at de rett og slett ikke innså at president Barack Obamas utstrakte hånd i fjor representerte en ny politikk fra amerikansk side. I stedet valgte de å kjøre en hard linje, uten å prøve Obama først.

Det fikk naboen, Kina, til å fordømme utspillene, Japan til å overveie nye forsvarstiltak og banet veien for at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1874 med sanksjonene. Nord-Korea spilte ut kort som de trodde utgjorde en sterk hånd. Det var den ikke.

Røde Kors har fått et lite innblikk i omfattende sult og nød i Nord-Korea. Pyongyang forklarer dette med sanksjonene fra omverdenen. Noe har de selvsagt å si. Men samtidig er det blitt åpenbart at valutareformen som ble gjennomført i desember for å få kontroll over inflasjon og svartebørsen, har virket stikk mot sin hensikt. Etter tre måneder har prisene steget, produksjonen sunket og problemene med å få tak i mat på markedene blitt enorme. Så ille er det at den nordkoreanske statsministeren har måttet gå ut med en offentlig unnskyldning til befolkningen. Det er ikke hverdagskost i den demokratiske folkerepublikken.

Ris og kjøttsuppe.

De økonomiske vanskelighetene kan ha bidratt sterkt til at Nord-Korea nå overveier å begynne atomforhandlingene igjen, selv om den politiske eliten ikke har spesielt stor respekt for det folket som den mener å styre på vegne av. Det er ikke blitt noe av «kokt ris og en bolle kjøttsuppe til alle» som Den store og elskede leder Kim Il Sung – den nåværende leders far – i sin tid lovet.

Røde Kors-leder Børge Brende sier at Nord-Korea befinner seg i en permanent humanitær krise, og at det ikke er utsikter til snarlig bedring. Hans ord faller samtidig med at den thailandske juristen Vitit Muntarbhorn har fremlagt en rapport for FNs menneskerettighetsråd om «rystende og gruoppvekkende» brudd på menneskerettighetene i Nord-Korea.

–Det ville være logisk at hvis myndighetene ikke er i stand til å tilfredsstille folkets grunnleggende behov, burde folket få anledning til å skaffe seg inntekt til å produsere eller kjøpe egen mat, sa Muntarbhorn i går. Logisk er det. Men ikke for den nordkoreanske ledelsen. Den har jo en million soldater som skal ha mat, våpen, utstyr og trening.