Det hjalp lite å være spesialstyrkegeneral, med handlekraft, personlig mot og høy popularitet blant soldatene. General Stanley McChrystal – «soldatenes soldat» – ble et lett offer for politiske snikskyttere i Washington. «Stan the Man» behersket ikke dette lendet. President Barack Obama måtte vise handlekraft da McChrystal uttalte seg negativt, nesten direkte hånlig, om presidentens nærmeste menn. Obamas handlekraft har fjernet sjefen for den internasjonale ISAF-styrken i Afghanistan. Men den har ikke fjernet problemet:

Hvordan håndtere et selvsikkert og kampdyktig Taliban, hvordan bygge opp afghansk hær og politi til å kunne ta ansvaret selv for sikkerheten, hvordan sikre at den utenlandske sivile hjelpen når frem til dem som trenger den, hvordan bygge ut en ukorrupt og effektiv afghansk sivil forvaltning?

Suksessgeneralen David H. Petraeus (57) er satt inn for å ta seg av problemet. Hans vellykkede strategi i Irak har gitt ham flere stjerner i boken enn de fire han har på skuldrene. Hen er ingen fremmed for den strategi McChrystal har stått for. Slik sett har president Obama sine ord i behold. «Dette er en personellendring, men ikke en politikkendring.»

Men politikken har ikke helt ført frem. En av de skarpeste ikke-militære analytikere i Washington, Anthony Cordesman ved Center for Strategic and International Studies (CSIS), skriver i sin siste rapport (før McChrystal fikk sparken): «Krigen kan ikke vinnes ved å sette kunstige tidsfrister, skape urealistiske forventninger og benekte at den er eksperimentell i sin natur.»

Seier?

Det er også et spørsmål om hva som ligger i å «vinne». Altfor mange politikere og kommentatorer vrir ut av seg flosklene om at krigen ikke kan vinnes med militære midler, og at det er nødvendig med en samordnet sivil og militær innsats i Afghanistan, uten å definere «seier», uten å fortelle hvordan samordningen skal foregå og hva den sivile innsatsen skal innebære.

Det er her Cordesman og en del andre analytikere har lansert begrepet «Bra nok Afghanistan». I godt nok ligger en erkjennelse av at åtte års innsats i landet ikke har gitt de resultatene man hadde håpet på. Men også at forhåpningene var urealistiske og innsatsen altfor svak i viktige perioder.

Det er litt av et paradoks at det er Irak-redder Petraeus som nå er hentet inn for å redde Afghanistan. President George W. Bush var nærmest besatt av Irak, og hans feilslåtte invasjon i 2003 førte til at USA og Vesten mistet fremdriften og initiativet i en kritisk periode i Afghanistan. Militære vil si det slik: Fienden (Taliban) fikk anledning til å trekke seg tilbake, omgruppere og bygge opp styrke igjen fordi det i en avgjørende fase ikke ble vist militær besluttsomhet basert på langsiktig strategisk tenkning.

Dette er ikke enestående i historien. Men evnen til å trekke lærdom av tidligere blundere synes noe begrenset både i militære og politiske hierarkier.

Oppskrift.

Det er dessuten langt fra sikkert at Petraeus’ suksessoppskrift fra Irak kan anvendes. Irak er et oljerikt, urbanisert land, med en middelklasse og et stats- og forvaltningsapparat som fungerte. Det siste riktignok på et noe spesielt vis, men likevel. Det kunne USA bygge videre på. Afghanistan har aldri vært en fullt ut fungerende enhetsstat. Størsteparten av befolkningen bor i landsbyer, landet har et sterkt stammesystem og ulike etniske grupper som ikke trekker i samme retning. Taliban driver ikke bykrig, med unntak av noen bomber i Kabul. I Irak var motstanden sterkest i byene.

For det tredje ga Obamas (og hans rådgiveres) lange tenkeperiode på 12–15 måneder Taliban ekstra tid til å bygge opp og konsolidere sin stilling. Det var altså det samme som skjedde under Bush etter 2001.

McChrystals (og Petraeus’) strategi var å øke innsatsen betydelig, gå ut med mindre og andre typer styrker – en spesialstyrketenkning – for å vinne over befolkningen og dermed svekke Taliban. Men de kom sent, så sent at Taliban hadde fått justert sin taktikk og tatt kvelertak på befolkningen.

Og så er det president Hamid Karzai. Det internasjonale samfunn har støttet en mann som ikke har levert mye på åtte år. Det er mulig at han hadde gode hensikter til å begynne med. Men sentralmyndighetene i Kabul har langt fra klart å bygge oppe en effektiv administrasjon eller styrket det sivile samfunn.

Løsningen? Først og fremst å godta at Afghanistan ikke kan bli et vestlig, liberalt samfunn. I det minste ikke i overskuelig fremtid. Punkt to. Fortsette oppbyggingen av hær og politi. Punkt tre. Ikke sette urealistiske tidsfrister for vestlig tilbaketrekning. Punkt fire. Godta at det ikke går å knuse Taliban. Det vil dessverre være uro lenge i landet. Dette er «Bra nok Afghanistan».