I storpolitikkens klør

I dag undertegnes avtalen delelinjen i Barents- og Nordishavet. Geopolitikken endret rammene. Politikere og jurister utnyttet dem.

«GRENSEAVTALE FOR BARENTSHAVET ikke storpolitikk.» Det fastslo Finn Sollie, en av de fremste norske eksperter på nordområdepolitikk og i mange år forskningssjef for Fridtjof Nansens-Stiftelsen, nå omdøpt til Fridtjof Nansens Institutt. Årstallet var 1974. Datoen var 19. mars. Artikkelen sto i Aftenposten.

Forhandlingene om en delelinje i Barents- og Nordishavet var ennå ikke kommet i gang. Det hadde vært sonderinger fire år tidligere, men først i november samme år møttes Sovjetunionen og Norge ved forhandlingsbordet. I 1974 var FNs havrettstraktat fortsatt et forhandlingsemne. 200-mils økonomiske soner var ikke opprettet ennå. Havrettstraktaten trådte først i kraft i 1982.

Mye vann har rent ut i Barentshavet siden den tid, fra norske og russiske elver. Elvene i Sibir renner fortsatt nordover, slik grenseelven Pasvik og mange av de andre elvene i Finnmark og Troms gjør. Geografien har ikke endret seg. Men det har de politiske rammene.

Bastant.

Sollies artikkel var et aldri så lite lærestykke i datidens havrett og i de utfordringene som ville komme i forhandlingene med Sovjetunionen. Men på ett punkt var nok Sollie litt for bastant. Grenseavtalen i Barentshavet var til de grader storpolitikk. Ikke i den forstand at Norge ville la seg drive fra et trygt vestlig fellesskap og inn i en supermaktsnabos noe hardhendte bjørnefavn. Men storpolitikken satte de store rammene. En bitte liten randstat, en smal kyststripe i det nordvestlige hjørne av den enorme euroasiatiske landmassen, skulle komme overens med en supermakt som dekket det meste av denne landmassen – hele 1/6-del av jordens landoverflate.

Det atomsupermakten og småstaten skulle enes om, var å dele et potensielt oljerikt, og velkjent fiskerikt område, strategisk viktig for Sovjetunionen. Det var fortsatt kald krig, og den skulle bli kaldere. Da hjalp det egentlig lite at Norge hadde mange gode juridiske argumenter.

Rette ut.

To ganger i de første forhandlingsrundene foreslo Norge en «utretting av linjen», hver gang litt mer i sovjetisk favør. En «utretting» betydde i virkeligheten at Norge gikk bort fra sitt prinsipp, en midtlinje eller ekvidistanse (lik avstand) fra et fast punkt på land. Men den velviljen falt for døve ører i Moskva den gangen.

Til syvende og sist var det de juridiske argumentene som vant frem. Men for å få til dette, måtte de storpolitiske rammene forandres. Det skjedde 26. desember 1991. Sovjetunionen ble oppløst. Russland ble Sovjets etterfølger, slik det hadde vært Sovjets forgjenger. Den storpolitiske grunnen for en avtale var blitt beredt. Likevel tok det altså 19 år før avtalen ble brakt i havn, 27. april 2010, under president Dmitrij Medvedevs statsbesøk i Norge.

Nesten normalt.

Alt dette må vi ha med oss når undertegnelsen i dag setter en sluttstrek. Det er en avtale som innebærer et kompromiss, og ordet kompromiss er ikke det vanligste i det russiske utenrikspolitiske vokabular (ikke det innenrikspolitiske heller). Avtalen har derfor, og ikke med urette, blitt lagt merke til internasjonalt. Den nevnes i lærde statsvitenskapelige artikler og i mindre lærde journalistiske artikler som et eksempel på at Russland følger lover og regler i folkeretten og på at landet ikke har aggressive hensikter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var enda mer direkte i en tale til Forsvarets høyskole for noen uker side: «I nord opptrer Russland nesten som et normalt land,» sa han.

Legg merke til det lille forbeholdet. Det er for det første en realistisk erkjennelse av at Russland fortsatt har langt å gå i sin politiske utvikling. «Overgangsperioden» som man har snakket om siden 1991, er ennå uten ende. For det annet er Russland fortsatt en stormakt, med stormaktens særegne interesser. Slik Norge fortsatt er en småstat, med småstatens interesser. Norge, og Russland, ligger fortsatt der vi ligger.

Fellesskap.

Naboer har ikke bare motsetninger, men også felles interesser. Delelinjeavtalen fremstår som et eksempel på at det faktisk går an å konsentrere seg om hva man har felles, og at samarbeid basert på grunnleggende folkerettslige prinsipper kan gi gevinst. Alt er ikke maktpolitikk og nullsumspill, der den enes død er den annens brød.

Delelinjeavtalen bygger på det positive som har skjedd i forvaltningen av felles fiskeressurser gjennom lang tid. Uten felles avtaler om regulering, ville det kanskje vært like fisketomt i Barentshavet som det er på De store banker utenfor Newfoundland. Avtalen bygger også på det positive i utviklingen av havretten

Like positivt er det at man har fått en klar linje. Grenser er viktige, enten man kan se dem, eller ikke. Men grenser trenger ikke være stengsler. Derfor er dagens avtale like mye en begynnelse som en slutt.

Les også INNSIKT DEL 1 * side 16 og 17

Les også

Siste fra Dragnes

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt