LØCHEN (1924-1983) er morfar til Joachim Trier. Dattersønnen (og medmanusforfatter Eskild Vogt) har høstet priser for debuten Reprise og strålende kritikker i kresne utenlandske publikasjoner. Nylig ble den kåret som forrige tiårs nest beste norske film av et panel hjemlige kritikere.

Reprise viser vilje til å gå andre veier i et hjemlig repertoar som ofte kritiseres for å være for ensartet. Og den har åpne øyne for utenlandsk innflytelse. Akkurat som Erik Løchen. Sammen med Norsk Films senere så sentrale direktør Erik Borge skapte han ABC-film, et fint verksted for nydannelser på 1950-tallet. Den habile bassisten og pianisten Løchen fra Rowland Greenbergs orkester var også mye preget av jazzen. Han likte å improvisere over oppgitte temaer og å prøve ut nye ideer. Og han kunne snakke om sine ideer, selv om han helst ville unngå å gi publikum bruksanvisninger. Han var derfor et motvillig, men velformulert intervjuobjekt.

Uvante vinkler.

Løchen var representert på festivalen i Cannes 1960 med Jakten, som var fullt på høyde med datidens franske nybølge. Hadde han tilhørt et større språk- og kultursamfunn, ville filmen ha blitt stående som mye mer sentral, ute som hjemme. Den var både eksperimenterende og knyttet til norsk høyfjellsnatur, behandlet et banalt trekantdrama med vilje til å bryte ned den autoritære fortellerposisjonen, tenke på nye måter, betrakte fenomenene fra uvante vinkler.

I metafilmen Motforestilling tar Løchen ut sin lekelyst for alvor. De fem aktene kan spilles om hverandre slik at Motforestilling får noe slikt som 120 ulike versjoner. DVD-utgaven gjør det mulig å gjenskape alle sammen.

Løchens film er også preget av 1960- og 70-tallets politiske interesse, men med en viss satirisk skepsis.

Trier kaller filmen for en studie i kompleksitet og ambivalens, men først og fremst er den en åpen tekst. Løchen selv mente at Motforestilling var et eksperiment i planvridning og sirkulær tid. I den formuleringen skimter vi også hans reflekterende og filosoferende gemytt. Men Løchen turde ikke si akkurat det da filmen hadde sin premiere; det ville skremme enda flere vekk fra kino av dem som mener at film er film bare når den følger et konvensjonelt mønster.

Løchen ber bare om at vi anlegger en like åpen sinnsstemning som når vi møter hverdagens avbrutte inntrykk, f.eks. på reisen til arbeidet. Brechts Verfremdungs-effekt, altså slikt som bryter ned identifikasjonen med figurene og skaper avstand, er Løchen også glad i. Få norske filmskapere har så tydelig vært opptatt av slikt.

Begge filmene har bevart det originale, friske, freidige, åpenheten, nysgjerrigheten, den underliggende humor. Modernismen har ikke akkurat preget norsk filmhistorie, men her har vi to eksempler som kom sent og godt. Norsk Filminstitutt har skapt en praktfull DVD-utgave av verkene. Den byr også på et glimrende essay av Løchen-spesialisten, professor Gunnar Iversen. Vi ser Pål Bang-Hansen gjøre et sjeldent TV-intervju med Løchen. Hører filmskaperen selv kåsere i Bærum filmklubb og ser overføringen av Triers innledning til Motforestilling til landets cinemateker.