Heisann med den hellige gral

Hvordan den fantasifyrige forfatteren lar gralen se ut, skal ikke røpes her. Men i en kommentar i april til romanfenomenet siterte jeg mange kjennere av stoffet, som også har med ulike konspirasjonsteorier samt den gnostiske tradisjon å gjøre: - Dersom man skulle komme over noe som er riktig i Browns utlegninger, er det helt tilfeldig.Det ble også bekreftet av Bjørn Are Davidsen i hans vettuge kronikk i vår avis fredag.Skal vi også si at "Da Vinci-koden" er den perfekte postmoderne krim, for også dens "faktastoff" og angivelige vitenskap er fiksjon. Men det er lekent løyet, med knallperler av spenning, på et ynkelig språk. Det blir som Umberto Eco på anabole steroider.Gralen blir ikke bare omstøpt. I den nye filmen om "King Arthur" er den helt forsvunnet fra sin rettmessige plass, et fravær som er gapende synlig.Men fascinasjonen holder seg, som vi stadig ser. Den engelske middelalderhistorikeren Richard Barber har skrevet en tykk bok, "The Holy Grail. Imagination and Belief". (Penguin/Allen Lane). Den følger gralsberetningen på dens pilegrimsvandringer, også gjennom populærkulturen hvor den kommer til syne i mange varianter. I Indiana Jones-eposet "Jakten på den forsvunne skatten" har Steven Spielberg, av respekt for sin jødiske bakgrunn, erstattet den med "Paktens ark".Gralen var skålen Kristus og apostlene benyttet under den siste nadverd, eller i noen versjoner, begeret som de drakk av. Josef fra Arimatea fant gralen etter at Kristus var fengslet. Under korsfestelsen brukte Josef gralen til å fange opp blodet til Jesus, etter at en romersk soldat stakk ham i siden. Blodet hadde mirakuløse egenskaper. Det ga alltid nok å nære seg av, holdt mennesker ved evig liv. Noen hevder at Josef selv brakte gralen til England.I århundrer var gralen forsvunnet, skjult og voktet av en konge i det fjerne, en ond trollmann, et fellesskap av riddere, en sveit engler. Det kommer an på hvilken av beretningene man leser. Ridderne av kong Arthurs runde bord gjorde det til sin oppgave på finne gralen. For Parsifal, Lancelot, Gawain og de andre var det selve helteprøven. Gralen var utenfor rekkevidde. Og når den ble funnet, forsvant den igjen.

Kunstnere

Gralen ble hentet frem fra middelalderberetningene av de engelske pre-rafaelittene. Disse malerne anvendte en skimrende fargeskala, i rødt, brunt og grønt, en mystisk kontrast til de grå industribyene i Storbritannia med den store sosiale nøden. En uendelighet av kunstnere holdt fast ved symbolet, også T.S. Eliot i "The Waste Land", signalement på moderniteten, med den tapte gral..Hvor gamle er beretningene? Barber mener at gralen ble skapt av middelalderdiktere som tok fatt i tidligere beretninger, på noe vagere grunnlag enn Ibsen da han skapte Peer Gynt. Men beretningene ble bare idéanslag for diktningen. Chretien de Troyes skrev på en tid da norrøne sagaer, høvisk diktning og mye annen fantasiutfoldelse med magisk glans var på sitt beste. Han var svært populær og etterlot seg en ufullført gralsdiktning da han døde i 1191. Den ble videreført av flere franske kolleger, blant andre Robert av Boron. Han hentet frem Josef av Arimatea. Mest berømt er tyskeren Wolfgang von Eschenbachs massive "Parzifal" som skrev gralen om til en mirakuløs sten.

Wagner

Richard Wagner fråtset i Eschenbachs meget grundige tolkning, en romantisk fantasi som passet operageniet. I middelalderen berørte denne diktningen dype spørsmål om synd og nåde, om frelse og forsoning. Tilbedelse av relikvier var sentral, gralen ble et stort symbol, også for nadverden. Ridderskap innebar en åndelig streben. Århundrer senere dyrket Wagner den opphøyde helt, uten "frykt og daddel". At dette så kunne bli misbrukt av Wagner-fantasten Adolf Hitler, er en annen og en enda mindre beundringsverdig side. Ifølge Barber er det besværlig for mange i dag å godta at gralsdiktningen har funnet sin form gjennom diktersinn farget av en kristen mentalitet, at den symboliserer åndelige spenninger i middelaldermentaliteten. Opprinnelsen må ligge langt tilbake, være et ekko av en glemt fruktbarhetsrite. Eller stamme fra Zoroaster eller den jødiske kabala.Men disse tvilerne er tindrende klare i toppen i forhold til de mange som har brukt gralen vilt. Den ble benyttet av hemmelige selskaper, rosenkreuzere, teosofer, dyrkere av det okkulte og yndere av sammensvergelsesteorier. Bestselgeren "Det hellige blod og den hellige gral" må være noe av det mest avsindige som ble prestert i det forrige århundre. Gralen ble voktet av katarene og inneholdt DNA fra merovingerkongene. På sin side stammer de i rett linje fra Kristus. Her har Dan Brown funnet mye å gasse seg med.Gralen kan vi se i Valenciakatedralen, i Genoa og i Rosslynkapellet nær Edinburgh. Rett som det er, blir den funnet på nytt.

Uhysterisk

Barber har skrevet en uhysterisk bok uten trompetskrall og universalløsninger. Med mesterlig oversikt legger han frem det han og andre har funnet. Det er liv over hans oppsummeringer. I Barbers øyne blir gralen symbolet på noe godt som er uoppnåelig, i realiteten den samlede sum av ulike menneskers drømmer og ønsker til ulike tider. Gralen blir stadig omtolket og satt i nye sammenhenger, er først og fremst et symbol på menneskelig streben, for eksempel etter det guddommelige.Og den er en Guds gave til populærkulturen, nå som tidligere. Monty Python gjorde gralen til gjenstand for spott og ville ha den på skraphaugen. Men Barber respekterer den originale symbolbruken, åpner for undring.Postmodernisten Brown lager heisann av beretningen. Som det gjerne heter nå, med skuldertrekk: Er det så farlig, da? Vel, mye blir fattigsligere, mer prosaisk. Hva med poesien?