Irak-kritikk i Vietnam-film

Amerikanernes krigsherre fra 1961 til 1968 ransaker sin egen krigføring i Vietnam med "The Fog of War" som i februar vant Oscar som beste dokumentar og som i fjor ble vist under Cannes-festivalens hovedkonkurranse. Filmen om Cuba-krisen i 1962, "13 dager", ble nettopp vist på NRK1, med McNamara i en viktig rolle. Og i kveld blir "The Fog of War" vist i Filmteatret og komplekset diskutert under humanioradagene i Oslo, "Pentagon drar til Hollywood".Mannen bak filmen heter Errol Morris og har gjort seg bemerket med "Gates of Heaven", om dyrekirkegårdene i California og ikke minst for "The Thin Blue Line". Den løste en mordgåte i Dallas, Texas og fikk satt en urettmessig dømt fri for mordet på en politimann.

Tallknuser

Robert McNamara er 87 år og går på kontoret hver dag. Etter 13 år som leder for Verdensbanken arbeider han fortsatt for fred. Og han bruker mye tid på å reflektere over hva som gikk galt i Vietnam, for å hente lærdom av det. Ryggen er like rak og klesdrakten like ulastelig som tidligere, fattiggutten som ble USAs fremste meritokrat. Stemmen er stakkato og kan sprute ut fakta og statistikker som en datamaskin, men han kan også famle etter ordene. Den tallknusende duksen ble hentet fra sjefsjobben i Ford Motor Company av president John F. Kennedy.McNarmara hadde Pentagon-erfaring fra Stillehavskrigen og hører blant dem som var ansvarlig for bombingen av japanske byer. Og det angrer han på i dag: - I Tokyo døde 100 000 mennesker fordi vi satte fyr på trebygningene byen besto av. Dersom vi ikke hadde vunnet krigen, kunne vi ha blitt anklaget for krigsforbrytelser. Hva er moralsk med å slippe unna hvis vi vinner?

Kjappe kriger

Også i Vietnam var bombeflyene viktige. Strategien var å bombe landet tilbake til steinalderen. Men det viste seg seigere enn som så, lederne satset på at amerikanerne helst vi ha kjappe kriger. Og USA tapte, med mye hjemlig bitterhet og ugrodde sår som følge. Det tok lang tid for det optimistisk anlagt folket å innse at krigen var tapt. Og helt til forsvarsminister Donald Rumsfelds dager har USA og generalene holdt seg unna hengemyrene.McNamara hadde vide fullmakter. Han var drivkraften i krigføringen og ble selv offer for feilgrepene. - Vi gikk inn i krigen med lite kunnskap, mangel på erfaring og forenklede begreper. Avgjørelsene ble fattet på ytterst bristende grunnlag, sier den nåværende krigsskeptikeren.McNamara er også opptatt av teologen Reinhold Niebuhr: - Vi må noen ganger gjøre det onde for å fremme det gode. Men hvor mye ondt? føyer han til.

Utvalgt

USA oppfatter seg som et folk med et særlig oppdrag i verden, et utvalgt folk. Men i den nylige filmatiseringen av Graham Greenes Vietnam-roman "Den stillferdige amerikaneren" ser vi de dødelige følgene av en naiv idealisme. Og med det særskilte oppdraget følger ikke privilegier til å gjøre alt som det passer, for eksempel på tvers av FN, men et ekstra ansvar:- Når vi ikke kan overtale våre nærmeste allierte til å bli med oss, tar vi etter all sannsynlighet feil. Hadde vi hørt på dem, ville vi ikke ha vært i Vietnam, sier McNamara ettertenksomt, med tanke på den gang og nå: - Det vi gjør i Irak er ganske enkelt feil, moralsk, politisk, økonomisk, mener han i intervjuer som følger lanseringen av filmen. Under opptakene var ikke situasjonen kommet så langt.McNamara er for stolt til å be om tilgivelse, men det ligner svært.Og Errol Morris føyer "The Fog of War" til den lange rekken med filmer som tar den amerikanske Vietnam-smerten alvorlig. Her er det sannelig ikke bare tale om et ukritisk og krigsforherligende samarbeid mellom Hollywood og Pentagon, men også om skikkelige selvoppgjør, faktisk helt fra krigens dager. Dessuten er tap noe uhørt - eller iallfall foraktelig - i amerikansk tradisjon.