Ridderne har gått fra borde

Den amerikansk-britiske "King Arthur" gir oss ingen riddere i skinnende hvite rustninger på hvite gangere, ingen jomfruer i nød, ingen turneringer, intet Camelot slott, ingen jakt på den hellige gral, ingen edle æreskodekser. Her gjelder det å slåss til det siste i en mørk og uberegnelig verden. Døden tar ikke bare sistemann brutalt, men alle de andre.

Avmytologisering

Mye er skjedd med slike slitesterke sagn og legender siden middelalderen. De var på sett og vis datidens populærkultur som lar seg resirkulere i dagens populærkultur, men med helt andre aksenter. Det nyeste er avmytologiseringen av Arthur-legendenes kristne idealisme.Et visst flyvende sirkus spøkte i 1974 med kong Arthur i "Monty Python og ridderne av det runde bord". Her red de til fots, så å si, uten hest, mens kokosnøtter ga lyden av hovslag. Alt var anarki, muntert, innforstått og totalt uhøytidelig. Sagnkretsen har også ført til andre omtolkninger. Mark Twains elskverdige tidsreise "En yankee fra Connecticut ved kong Arthurs hoff" er ført foran linsen flere ganger.Populærkulturen har hatt ringvirkninger i politikken, titt og ofte. Da John F. Kennedy inntok Det hvite hus i 1961 som den unge kongen, ble hans hoff kalt Camelot.

Seremoniell

Sagnkretsen har vært svært produktiv, som det heter, siden 1200-tallet. Den har styrt mye av populærfantasien og idealdannelsen, særlig i den engelsktalende verden. En gentleman er ridderlig.- Ridderlighetens epoke tar aldri slutt så sant det finnes urett i verden, mente engelskmannen Charles Kingsley i 1855. Tankene ga også form til imperiebygging og til oppdagelsesreiser. Og helter som prydet Hollywoods gullalder. Noe så fargesterkt som seremoniellet i middelaldermiljøet skal man lete lenge etter. Den visuelle appellen er slående.Ridderlighet var viktig for speiderbevegelsen, med dagens gode gjerning. Det var riktignok en annen ridder, Englands nasjonalhelgen St. Georg eller St. Jørgen i det øvrige Europa, som ble skytshelgen. Han nedkjempet dragen for å berge den forsvarsløse.Under slaget om Storbritannia var flyvåpenet luftens riddere.Fortsatt kommer det bøker, filmer og teorier. Selv i det sekulariserte Sverige skaper Jan Guillou en serie med populære ridderromaner. De blir også brukt til å utdype forståelsen for muslimer under korstogene. Guillou er ganske trofast mot datidens egen virkelighetsforståelse, som ikke preges av senere tiders propaganda, hvor middelalderen uten videre kalles mørk.

Bestselgere

Franskmannen Chretien de Troyes hentet på 1100-tallet frem sagnet om den angivelige waliserkongen som kjempet mot sakserne på 500-tallet. Kort før 1200 fant klosteret i Glastonbury noen levninger som abbeden påsto var Arthur og hans brud Guinevere. Et villig publikum lyttet forslukent til Chretiens beretninger om ridderes bedrifter i krig og kjærlighet, om det runde gildebord hvor alle var like og kongen den fremste blant likemenn. Romanene hadde alle bestselgerens ingredienser. Chretien ville sikkert ha blitt en fortreffelig manusforfatter for Hollywood. Flere begynte å skrive, en roman er på 4000 sider.Andre figurer fra fortiden ble med i diktningen. Blant dem var Alexander den store, som Oliver Stone har laget film om. Den kommer i november.Dikternes bruk av Arthur og Alexander styrket middelalderkirkens forsøk på å mildne den sanseløse voldsbrunsten, et prosjekt som lyktes forbløffende godt, tross alt. Krigergjerningen ble en hellig handling. Æreskodekser gir respekt for menneskeverd, om de barskeste aldri så mye mener at de er naive. Der fantes det noe å strekke seg etter, noe som formet sinn og mentalitet.Virkeligheten kunne være rå og brutal nok, bak kodeksen. Men noen av verstingene ble sendt på korstog, så var man kvitt det problemet. Mye av virketrangen ble kanalisert inn i ridderturneringer, samtidig som trubadurene fra Provence kom med den høviske kjærlighet. Via den tilbakeholdne formen kunne ridderne dyrke skjønne kvinner, på kysk avstand. Ridderlighet ble hoffets og adelens adelsmerke og dermed styrende for andre stender.

Høystemt

Ridderidealismen kunne bli nokså høystemt. Det ser vi også i "Don Quijote av La Mancha" (1615), nylig kåret til verdens beste roman. Ridderen av den bedrøvelige skikkelse var helt bortreist i hodet av ridderromaner."The Code of the Woosters" eller "Jeeves og diktatoren" (1938), som den heter i norsk nyutgave, er kanskje den mest underholdende av de mange bearbeidelser. Hos P. G. Wodehouse er ridderligheten noe forvirret.Nå er fortellingene om kong Arthur og hans riddere blitt brutale lanser som dreper ideene om de gode gjerninger.Det er vanlig å prise elegante bildeorgier på kino. De blir ofte voldslidderlige, som hos Tarantino.Men det ridderlige hånes.Hva ville Arthur ha sagt? Eller Chretien?