Da klokken klang . . .

ALLE MENER NOE om skolen, fordi alle har gått der. Lærerne går der fremdeles. Nå er det blitt lov å kritisere lærerne, det var iallfall farligere før. Men er det lov å etterlyse deres talent?Mens det blir stadig færre gatefeiere, stadig færre budeier og stadig færre prester, blir det stadig flere lærere. Det må bli slik når stadig flere må befinne seg i stadig flere år på en skolebenk. Fra barnehage- til universitetsnivå kreves det så mange lærere, inklusive dem som utdanner lærere, at det overgår min forstand hvordan de alle sammen kan ha det rette kall, den nødvendige begavelse, det jeg mener er et spesifikt formidlingstalent.Det er faktisk en sjelden vare. I en befolkning på 4,5 millioner må det finnes en viss statistisk begrensning på hvor mange som kan sies å ha dette genuine talentet for undervisning. Alle vet det, fordi alle har opplevd en flokk lærere uten. Alle husker sine lærere, alle husker hvilke som var gode, og hvilke som ikke var det. Vi husker ikke hva vi lærte av de enkelte, men hvordan de lærte oss det.Jeg må si at norsk skoledebatt blekner mot det akademiske rabalder som denne uken har omgitt den over 700 år gamle universitetsinstitusjonen La Sapienza her i byen. Jeg husker heller ikke å ha sett så skarpe lederartikler og aviskommentarer rettet mot en offentlig læreanstalt.

Protest mot paven.

Saken var at pave Benedict XVI torsdag skulle ha gjesteforelest ved åpningen av semesteret. Han var invitert av universitetets rektor. Men det skulle 67 universitetslærere ha seg mektig frabedt. De signerte og publiserte et opprop der de tok avstand fra pavens åndelige habitus og erklærte ham vitenskapelig uegnet til å tale fra et verdslig kateter. Et ukjent antall studenter truet med å sabotere seremonien. Dermed trakk paven seg, av sikkerhetsmessige hensyn, ifølge Vatikanet.Enkelte har kritisert paven for unnfallenhet. Han skulle kanskje ha trosset protestene og holdt sitt planlagte foredrag allikevel. Men den kraftigste kritikken har rammet universitetet, ikke paven. Selv landets statsminister, Romano Prodi, har uttalt at universitetslærernes opptreden er en skam for Italia. Spesielt interessant har det vært å se at avisen La Repubblica, som fører en kritisk journalistisk linje overfor kirken, til de grader har filleristet den akademiske eliten. Det må skyldes en total svikt i den professorale dømmekraft, mener avisen, når ikke universitetet kan være arena nettopp for kritisk dialog og meningsutveksling. Hvis debatten om vår tids religiøse og verdslige idébrytninger ikke kan føres blant universitetets lærere med en kirkeleder som deltager, undergraver universitetet sitt eget oppdrag som fritt og uavhengig lærested.

"Lære for livet".

Debatten om skole og utdannelse er ikke ny. Det er snart 2000 år siden filosofen Seneca uttalte de ofte siterte ord: Non scolae, sed vitae discimus. Altså: Vi skal ikke lære for skolen, men for livet. Det hjalp ikke. Seneca var keiser Neros privatlærer.Ingen historiker har hittil gitt Seneca skylden for noen av de vanvittige overgrep hans elev siden sto bak. Han hadde andre elever også, men de er glemt. Det er despoten Nero vi husker. Ganske mange færre husker hans lærer. Grunnen til at jeg er blant dem, er vel at jeg for 30 år siden tok latin-artium. Så vidt jeg vet lærer ingen norske 18-åringer i dag om Seneca, knapt noe om Nero. Forfallet i norsk skole, slik det nå påtales så unisont av debattantene, kan skyldes den langsomme, nesten umerkelige, men dog systematiske diskvalifiseringen av kunnskap. Også i samfunnet forøvrig, langt utenfor klasserommene, er kunnskap marginalisert, i beste fall spesialisert, stykket opp, smurt tynt ut over folkevettet.Nevn meg ett arbeidsfelt, ett livsområde som er eksponert i mediekulturen, hvor allmennkunnskap er påkrevet, påaktet, påskjønnet i vid forstand!Det er som om man har ment at det blir for mange konger i kongerekkene, for mange sider i romanene, for mange svake verb i ordlistene. Det var viktig å kunne noe, men ikke for mye. Det ble en pedagogisk dyd, en rettighet, å lære mindre, å kunne færre vanskelige navn, å huske litt færre årstall.

Hvor er talentet?

Med denne holdningen til kunnskapsformidling tar jeg sjansen på å gjette at en ny lærertype ble formet, vel anerkjent av kultursamfunnet forøvrig. Læreren som ikke behøvde å bruke sitt talent til å begeistre elevene, få dem til å strekke seg etter mer kunnskap, få dem til å se sammenhengen mellom kunnskapene, sammenhengen mellom læring og liv. Det er nemlig dette som er formidlingstalentet.Et slikt talent må være forankret i fri tankegang, kritisk sans og diskusjonsglede. Derfor er den italienske lederskribentens utfall mot dosenter og professorer ved universitetet i Roma så vesentlig. Lærere som av ideologiske grunner ikke ønsker å diskutere etikk eller kulturkonflikter med paven i universitetets lokaler, er ganske sikkert fagfolk uten ekte undervisnings- eller forskningstalent. I dette talentet ligger kommunikasjonsevne - ja, saktens også behov for kunnskapsutfordring. Uten disse egenskapene har en lærer ingen mulighet til å vinne gehør hos elever og studenter.Denne mennesketypen, med dette formidlingstalentet, dette forskergemyttet, må pleies, fremelskes, ikke minst i skolen. Blant lærere så vel som elever. Så altfor mange av dem som sliter skolebenker i dette øyeblikk, skal om noen år undervise andre. Noen ganger tar jeg meg i å tenke at jo, vi trenger all slags kunnskap, mer formidling, mer forskning, men kanskje litt mindre skole.