PIANOMANNEN BLE HAN KALT, fordi han tegnet et piano, og viste seg å kunne slå noen akkorder. Mer visste man ikke om ham. Lenge. Han dukket opp på en strand i det sørlige England i april, tilsynelatende svært forkommen, fra ingen steder, uten papirer, uten ett ord å mæle, og ble straks innlagt til observasjon på et lokalt sykehus. Der satt han og var en gåte.Derfor har vi lest om ham i over fire måneder, som i en mystisk føljetong, når det med jevne mellomrom har stått notiser om ham i verdenspressen. Riktignok har opplysningsverdien vært nær null. Psykologer ble satt på saken, politiet ble koblet inn, store summer ble investert i etterlysninger og undersøkelser. Men alt uten hell. Inntil mannen selv, ganske plutselig, sa til en sykepleier at han hadde simulert sinnslidende og suicidal, men at han "i virkeligheten" - som det nå het i avisene - var tysk statsborger, dessuten homofil, og at han var kommet til England med toget fra Paris etter å ha arbeidet der en stund.

Så vet vi det.

Saken synes med ett løst, føljetongen er over, med mindre britiske myndigheter vil reise erstatningssøksmål mot mannen. Da får vi kanskje mer å vite om hans sjeleliv, men også om hvordan de akter å forklare seg, fagfolkene i helsevesen og politi, som så grundig lot seg narre av denne "mannen uten identitet".For hva har vi egentlig fått vite om ham?I fire måneder var han en gåte fordi han ikke røpet noen tilhørighet. Han presenterte seg ikke. Man så et menneske, men kunne ikke se hva man så, fordi hans tale var taus, det vil si: Man kunne ikke tolke hans tegn i retning av noe nasjonalt eller geografisk språkområde. Dermed var han ingen. Dermed var han også gal. Ingen er ingen uten å være gal.

Uten skjema.

Selvsagt måtte også Pianomannen komme et sted fra, han var åpenbart født og oppvokst. Alle er født et sted, men kan være oppvokst mange steder. Problemet for dem som undersøkte Pianomannen, var ikke at de ikke skjønte dette, men at pasienten ikke kom med skjemaer i utfylt stand. I enhver noenlunde normal samtale utfyller vi slike skjemaer for hverandre, særlig når vi møtes for første gang, men ofte også fra fase til fase livet igjennom. Vi må ha andres "identitet" på plass, stadig vekk og alltid, for å holde orden på vår egen.I det øyeblikk Pianomannen fortalte at han var tysk, må det ha gått en stor lettelse gjennom sykehuset, skjønt nesten ingen brikke dermed falt på plass. Å være tysk statsborger, hva sier det egentlig om et menneskes identitet? Forblir den ikke like gåtefull i sine mangslungne tilhørigheter, uansett hva passet påstår? At han erklærte seg homofil, sier nok mer om hvem Pianomannen er, men ikke mye i forhold til alt som konstituerer hans personlighet og livshistorie. Men altså: Endelig fikk man et svar i rubrikkene for statsborgerskap og seksuell legning, og dermed var mysteriet oppklart. Pianomannen var ikke ingen. Han var en homofil tysker. God tur hjem!

Være seg selv.

Men det vi kaller identitet, gjerne med absolutte krav om entydighet, er noe langt mer sammensatt og fleksibelt. For eksempel stikker lokal identitet dypere enn den nasjonale. Den lokale identitet kan stikke så dypt at den ikke bare omfatter en bygd eller en by, men peiler sin tilhørighet inn til en gate, et tun, en kjøkkentrapp, et jordbærsted. På tvers av nasjonale identiteter, som er en 200 år gammel konstruksjon til bombastisk bruk i krigs- og krisetider, kan slike lokale tilhørigheter - sogar over landegrensene - utvide ens identitet. Aldri innskrenke den. Angsten for å gi avkall på noe av "seg selv" i møte med nye steder, andre kulturer, fremmede innflytelser, er egentlig frykten for det motsatte: Å oppleve at det blir mer av en selv.Frykten for å utvide sin identitet, så å si leve parallelt i flere tilhørigheter, nærer et behov i våre dager for på nytt å klamre seg til noen få identitetsskapende holdepunkter. Det heter røtter, det heter slike og sånne verdier, det heter "jeg føler ikke at dét er meg" - "jeg tror på Gud, men liker ikke muslimer" - "jeg spiser klokken fem, uansett hvor jeg er." Den nasjonale og religiøse identitet får paradoksalt nok gjødning til sine illusjoner fra globalisering og internasjonalt samarbeid, fra innvandring og annen grenseløshet. Vi tror at vår identitet er truet, mens den egentlig skjenkes muligheter til å vokse i perspektiv, i gyldighet og bevegelighet. For det er ikke røttene som gir den mest spesifikke identitet til mennesket, men føttene.

Hvem er hvem.

Den som tror at han bare har røtter, og at ikke føttene også kan brukes til å "bli oss selv", er nokså tilbøyelig til å kreve sine medmenneskers stedbundne identitet, deres pass, trosbekjennelse, alder, hattenummer og forkjølelseshistorie. Slik sikrer vi vår egen identitet, nemlig ved enkel tollklarering av andres. Det er naturlig, svært naturlig, fordi vi er gåtefulle vesener og altfor sjelden vet det vi helst vil vite om "hvem" vi treffer, "hvem" de er. Ja, hvem er "hvem"?Pianomannen var en gåte - og er det ennå. Han tok sine føtter fatt, skjønt han satte seg på toget, strandet i England og lekte at han var ingen. Se, ingen trodde at han var noen. Ikke før han sa hei, jeg er en homse fra Tyskland. Da trodde de at de visste hvem han var.Men det vet han kanskje ikke selv.Jan E. Hansen er kommentator i Aftenposten