DET HENDER JEG går i nabolaget og leter etter Ibsen, en 36-åring fra Skien, det vil si: Jeg søker vel det bymiljøet som den gang, midt på 1860-tallet, må ha bevirket at Ibsen ble fortrolig med sitt eksil. Han beskriver selv en lediggang han ikke tror er tidsspille, han beskriver landskapet utenfor Roma som historiens slagmark, han beskriver friheten til å dikte. Han skriver det ikke, men også hjemløsheten kan være et hjem.18. juni 1864 kommer han til Roma. Det skal bli skjellsettende både for ham og litteraturhistorien. Han kommer med tog, på en nyopprettet jernbanelinje fra Civitavecchia og går av i en verdensby som kan ligne rene bondelandet der togstasjonen er anlagt. Snart spaserer han inn i en sliten bebyggelse i strøket mellom Piazza Barberini og Piazza di Spagna. Han har vært på reisefot i to måneder, én tilbragt i Venezia, hvis herlighet det har falt ham tungt å løsrive seg fra, skriver han i et brev.

Det er ikke ofte

han uttrykker seg slik. Men langt senere i livet husker han ennå sitt første møte med Italia da "Sydens Skønhed, et forunderligt lyst skær, skinnende som hvidt Marmor, pludselig aapenbarede sig for mig og prægede hele min senere Produktion ..." Noe må det ha vært, noe befriende, som fant dyp og varig gjenklang i ham blant skandinaver og romere på byens kneiper, på landturer i byens omegn, i en middelaldersk livsrytme, et åndsklima utenfor tiden, med et merkbart fravær av fordommer og press. Mer dette, tror jeg, enn museer og monumenter, selv om han systematisk oppsøker dem og utvikler innsikt i antikken, renessansen og barokkens kunst.Men først oppsøker han konsul Bravo, skandinavisk representant i Pavestaten, holsteiner, gebrokken både på dansk og tysk, sydlandsk av lynne. Det er han som neste morgen geleider Ibsen til det palass, bygget inn i Augustus-mausoleet, og siden revet, hvor den ganske nystiftede Skandinavisk Forening har lokaler. Det er søndag, de vekker bibliotekaren, den senere professor i kunsthistorie, Lorenz Dietrichson, og sammen med ham opplever Ibsen én dag og én kveld som trolig befester hans behov for å knytte seg til et eksil. Dermed løsriver han seg fra mye annet.At han var forbitret over forhold i Norge, er ikke god nok forklaring, selv om han var dèt. Heller ikke at han levde billig og tålte varmen, selv om begge deler er fakta. Vennskap og sosial omgang var aldri ubrytelig forankret, han hadde som regel kone og sønn med seg. Det skandinaviske miljøet ble da også tynnere med årene, og Ibsen deltok trofast på den fronten bare i sin første Roma-tid.

Den som vil utdype

eksilets betydning for Ibsens liv og diktning, har nybrottsarbeid å gjøre. Til tross for at 27 år i nærmest uavbrutt utlendighet er et essensielt fenomen i et menneskeliv, mildest talt, har ikke dette vært noen yndlingsbeskjeftigelse for norsk Ibsen-forskning. Vi vet lite om Ibsens dypeste beveggrunner til å holde så vedvarende avstand til Norge og ikke stort mer om hvordan forfatterskapet - 12 av hans 22 skuespill! - er påvirket av tyske og italienske livsomgivelser, bortsett fra at Nora har vært på Capri og danser tarantella. I hans brev må man kunne lese mye mellom linjene for å bli klok. Ibsen bodde i Italia i to lange perioder. Først fra 1864 til 1868, dernest fra 1878 til 1885. I disse italienske årene skriver han seks av sine sterkeste skuespill: "Brand" og "Peer Gynt", "Et dukkehjem" og "Gengangere", "En folkefiende" og "Vildanden". Roma forble utgangspunktet, men særlig i sommermånedene - da han alltid skrev på sitt mest intense - losjerte han i småbyene: Frascati, Genzano, Ariccia, Sorrento, Amalfi, dessuten på øyen Ischia. Vi vet at Ibsens absolutte gjennombrudd kommer med "Brand" i 1866, skrevet året før, for en stor del i Ariccia. Jeg tror ikke han kunne ha skrevet det i Norge. Vi vet at han meddeler Bjørnson at visjonen av hva han vil med presten Brand er kommet til ham under Peterskirkens kuppel. Vi vet at det er det viktigste vendepunkt i hans liv, at det gir ham ordnet økonomi, at det medfører endret livsstil: I løpet av en ukes tid skifter han habitt og frisyre, legger om håndskriften, og forvandler seg - under Italias sol! - til den Ibsen vi siden har synes vi kjenner. Den tilknappede. Fordi han er blitt fri?Vi vet at "Peer Gynt" kommer rekende på ei fjøl og frigjør ham ytterligere til å skrive sine moderne dramaer. Vi vet at han siden omtaler Roma, kanskje særlig fra pavestatens tid, som et hjem. Vi vet at han fra Dresden i 1870, da pavestaten har falt til fordel for nasjonalstaten Italia, skriver til Georg Brandes: "Så har man da nu taget Rom fra os mennesker og givet det til politikerne. Hvor skal vi nu hen? Rom var det eneste fredlyste sted i Europa; det eneste sted, der nød den sande frihed, friheden for det politiske frihedstyranni."

Men vi vet ikke

riktig hvorfor han ser det slik. Vi må bare anta at det er en grunnleggende eksistensiell erfaring som får ham til å skrive til sin svigermor, mars 1868: "Hvorledes det skal gaa an at leve udenfor Italien, og især, hvorledes det skal gaa an at leve i Kristiania, det forstaar jeg næsten ikke!"Da var det 23 år til han skulle vende hjem.Det er også til henne han betror seg fra Sorrento, oktober 1867, under innspurten av "Peer Gynt":"Jeg begriber mangegange ikke hvorledes Du holder ud deroppe! Livet deroppe, saaledes som det nu staar for mig, har noget ubeskrivelig kjedende ved sig; det kjeder Aanden du af ens Væsen, kjeder Dygtigheden ud af ens Vilje; det er det forbandede ved de smaa Forholde, at de gjør Sjælene smaa."Ibsen er norsk i Norge. Rundt om i verden er han Ibsen. Hans verk handler om frihet og forpliktelse, oppbrudd og tvang, kall og svik. Når det gjelder slike kjernemotiver, er hans liv utenkelig uten eksilet. Jeg tror dèt er hans tema.