DENNE UKEN har jeg tenkt mye på Danmark. Det har jeg muligens vært alene om. Denne juni måned står jo i de svensk-norske fortellingers tegn, naturligvis, og vi har fått mange gode påminnelser om hva som skjedde før, under og etter unionsoppløsningen for hundre år siden. Selv har jeg allikevel tenkt på Danmark.Det faller meg naturlig, blant annet fordi et jubileum for Norges selvstendighet også peker tilbake på fem århundrer under fremmed kongemakt, hvorav de fire første forløp under dansk styre. Frigjøringen fra Sverige, som ga Norge egen utenrikstjeneste, egen forsvarskommando og eget kongehus, bragte altså 91 års union med Sverige - og 364 års union med Danmark - til opphør. Hurra! Men jeg har derfor hele uken gått og savnet den danske dimensjon i fortolkningene av norsk unions- og selvstendighetshistorie.

Bånd ble styrket.

Det har meget riktig vært fremhevet i disse dager at unionsoppløsningen i realiteten ikke kom til å bryte, men snarere forsterke nordmenns bånd til Sverige, kulturelt og mellomfolkelig. Men akkurat på samme måte opplevde Norge at Danmark etter 1814 ble landets nærmeste omgangsfelle og kulturkontakt, og at dette forholdet vedvarte gjennom hele unionstiden i det svensk-norske Norge - ja, det ble ikke svekket før lenge etter unionsoppløsningen.Dette vesentlige aspektet har manglet i feiringen, i festtalene, i forskernes kronikker: For hva var det som foregikk i Norge gjennom de 91 årene da unionen med Sverige aldri trengte inn i norsk kulturliv? Jo, man knyttet tettere forbindelser til Danmark. Hva var det Norges nasjonale oppblomstring livnærte seg av under svensketiden, når det ikke var av samkvem med svenskene? Jo, man fortsatte å pleie og etablere norske holdepunkter i Danmark. Og hvilket vindu holdt Norge åpent mot verden når man ikke ville speide i vinkel via det svenske? Selvsagt: Både mennesker og idéer fløt mellom Norge og Europa via København.

Da den danske kong

Frederik VI, til sin store sorg, måtte avstå Norge i 1814, fordi han så uklokt hadde utfordret England og Sverige under Napoleonskrigene, førte det Norge nokså direkte inn i unionen med Sverige. Selv den nye grunnloven reiste ikke noe bolverk mot dette. Slik sett var det heller ikke på noe tidspunkt Norge som løsrev seg fra Danmark i 1814. Nervetrådene ble ikke revet over.Den samme kong Frederik hadde i 1811, riktignok noe motstrebende, latt Norge opprette sitt universitet, Det Kongelige Frederiks, i Christiania, hvor hans forgjenger, kong Christian IV, hadde grunnlagt den nye dansk-norske provinshovedstad nesten 200 år tidligere. Om det fantes en norsk forbitrelse over danskestyret, fantes det også en avhengighet, en følelse hos mange kulturbærere av å stå i naturlig åndsfellesskap med danskene, endog i gjeld til dem.Flere har i den senere tid spurt hva som kunne ha skjedd dersom Norge ikke var kommet i union med Sverige, eller ikke hadde brutt ut av den i 1905. Også da har retorikken manglet en dansk klangbunn. For skal man først stille slike spørsmål, må man samtidig spørre, og kanskje vel så essensielt: Hva kunne ha skjedd dersom Norge ikke var i union med Danmark, eller ikke var blitt Danmarks krigstap og dermed en kasteball under Kiel-freden?

Det norske skriftspråk

var preget av dansk, norske embetsmenn og akademikere var utdannet i København gjennom generasjoner, dobbeltmonarkiet hadde en felleslitteratur hvor norske diktere som Holberg eller Wessel gjorde seg gjeldende i Danmark, mens danske diktere som Kingo eller Brorson ble trygt innlemmet i norsk salme-skatt. Gjensidighetene var symbiotiske og forble det gjennom hele 1800-tallet, på tross av unionen med Sverige, kanskje også på grunn av den. H.C. Andersen, som godt kunne le av norsk ubehøvlethet, følte at han kom hjem til sitt morsmål når han møtte nordmenn i utlandet, mens svenskene, dem forsto han knapt. Henrik Ibsen la aldri skjul på at hans tilknytning til Danmark og dansk kulturliv bunnet i en dyp slektskapsfølelse. Hans skuffelse over at Norge ikke kom danskene til unnsetning i den dansk-tyske krig i 1864, fulgte dikteren gjennom alle år i eksil.

Ikke bare Ibsens skuespill,

men størstedelen av Norges nasjonallitteratur utkom på danske forlag, ikke på norske, men altså heller ikke på svenske. København var i mange henseender Norges kulturelle hovedstad, i hvert fall den litterære, selv under unionen med Sverige - og i flere år etter 1905. Demonstrativt sto det på Amalie Skrams gravsten, etter hennes eget ønske, på Bispebjerg kirkegård: "Dansk Borger, dansk Undersaat og dansk Forfatter." Først midt på 1920-tallet kunne Harald Grieg og Francis Bull, som selv hadde vært norske talsmenn innen dansk forlagsliv, "kjøpe tilbake" norske forfatterrettigheter, blant dem "de fire store", delvis for Knut Hamsuns nobelprispenger, og stifte det som derfor heter Gyldendal Norsk Forlag.

Etter annen verdenskrig

har nordmenn skjelt påfallende mer til Sverige enn til Danmark, ikke minst gjennom svensk TV og underholdningskultur. Fortsatt går imidlertid danskebåten til Køben, kongens by, som den en gang het, hvor nordmenn i hopetall føler seg så hjemmevant at de sjelden undersøker den nærmere. Derfor oppdager de ikke i hvilken grad København også er en norsk by, med minnesmerker over norgeshistoriske begivenheter, eller norske poeter, som vi knapt ser slike spor etter i Norge. Piet Hein avsluttet et jubeldikt med å hevde at "Danmark var ikke Danmark, hvis ikke Norge var til." Det var raust av ham. Jeg tror det forholder seg motsatt. Jan E. Hansen er kommentator i Aftenposten.