I toleransens tomrom

DIALOG. Det tilhører sjeldenhetene at Danmark eller Norge nevnes i italienske nyhetsoppslag. Nå har det skjedd dag etter dag. Halvveis mellom Skandinavia og de to landenes skamferte ambassader rundt om i Midtøsten må jeg forklare oppvakte italienere at Norge riktignok er et statskirkelig land, men også en høyt utviklet rettsstat som går inn for dialog mellom religioner.

Frihetsforståelse.

Karikaturtegningene av Muhammed har smått om senn nådd mottagere som befinner seg himmelvidt unna den sivilrettslige sedvane og verdslige frihetsforståelse som både de skandinaviske og franske avsenderne tar for gitt. Hvem skulle mottagerne ellers være?Der har vi problemet, sier jeg. Toleranse for slik profanering forutsetter erfaring med et verdslig samfunn som ikke samtidig er trosforfølgende. Slik erfaring har ikke de rasende muslimene som dermed holder statene ansvarlig for ikke å ha sensurert de profane ytringene. Det er absurd, synes vi, her i Europa, men også her først etter noen hundre års kostbar kamp for denne typen frigjøring.

Tåle hverandre.

Å harselere grovt over islam eller andre religioner er ikke vanlig akseptert norsk ytringsform. Ikke fordi blasfemi ikke kan rammes strafferettslig, og ikke fordi fromheten tøyler ytringsfriheten, men fordi norsk kristenhet og verdslighet er nokså vel forlikt. De har lært å tåle hverandre. De har vel også det til felles at de føler seg norske. Men så lar jeg tilføye, tross alt, at bladet som trykket Muhammed-tegningene i Norge, må sies å ha et visst kristen-fundamentalistisk preg, og at dette gjør saken ekstra pikant for et statskristent land som allikevel har en verdslig agenda for toleranse.Dialog mellom religioner er vanskelig nok. Men den føres. Den føres faktisk oftere, blant flere og med sterkere vilje til forsoning i dag enn nesten noen gang i de tre monoteistiske religionenes historie. Det ser bare ikke slik ut. For enda vanskeligere er den "dialogen" de verdslige samfunn prøver å føre med religiøse stater, grupper og individer som ikke på noe vis forstår hvilke verdier denne verdslighetens apostler har å tilby dem som troende.

Det annet kinn.

Her er det de verdslige samfunns plikt å innse sitt pedagogiske formidlingsproblem. De muslimene som angriper vestlige ambassader i Midtøsten, kan ikke selv angripes for at de har en religiøs tro. Da får det heller være de vestlige sekularistenes problem hvor de gjorde av sin egen. For selv en verdslig "helligdom" som toleransen, den som legitimerer de andres frihet, hadde neppe etablert seg i vestlig politisk filosofi om det ikke var for den absolutt kristne tanke om å vende det annet kinn til.De rasende muslimene vender ikke det annet kinn til. Nei, tenk det. Det er ikke fordi de ikke er kristne, men fordi de ikke skjenkes noen grunn til å tro at de vestlige samfunns sekulære rettigheter og friheter kan være en hjelp til å styrke deres egen integritet og verdighet. Sogar som troende. Hvorfor skulle de tro det? Fordi kristne bruker ytringsfriheten til å sjikanere deres profet? Fordi det verdslige Vesten, som også vet å påberope seg Gud når det passer, står med militære "frihetsstyrker" i landet deres?

Religiøst isolat.

Halleluja! Den vanskelige, nesten umulige, dialogen er den som skal bygge to broer samtidig, én mellom verdslige og kristne verdiforankringer i Europa, og én mellom dette splittede Europa og en stadig mer provosert islamsk verden. Det er i dette klima man kanskje må ta innover seg at meningen med de frie ytringer også er toleransen som skal tåle dem. Den ytringsfriheten jeg forsvarer og benytter meg av profesjonelt, har det kostet blod å tilkjempe seg. Ikke mitt blod, jeg fikk den i gave, takket være andres toleranse som også var utviklet i smerte. Denne gjensidigheten er selvsagt det motsatte av fundamentalisme, og vil ikke ha noen grobunn i et religiøst isolat. Men det verdslige samfunn skal betenke at respekt for menneskerettigheter heller ikke overlever i noe etisk tomrom.De rasende muslimenes eventuelle respekt for min ytringsfrihet forutsetter min toleranse for deres trosfrihet. Den toleransen må jeg kanskje ytre i tillegg til at jeg ytrer meg fritt. Dit er ikke dialogen kommet, hverken vi eller de er kommet så langt. Men bare i denne dialogens navn kan vi gi ytringsfriheten en global begrunnelse - og dertil "kreve" noen muslimsk toleranse for den.

Religiøst tolerant.

Det finnes ingen trosfrihet hvis den ikke også er retten til ikke å bli religiøst trakassert. Den ytringsfriheten jeg nyter, må også være religiøst tolerant for at denne kabalen skal gå opp. Det er akkurat så vanskelig, så gjensidig krevende, fordi menneskerettighetenes historiske fremvekst er en åndskamp om etiske dilemmaer som vi europeere har glemt, og som rasende muslimer ikke har levd med.Det sekulariserte mennesket har mange friheter og rettigheter, men snart ingen tabuer. Skulle det kanskje gi sin siste konsesjon til ett: De andres?