Mens den første hvite sne laver ned i Oslo, og byens borgere visstnok hamstrer julemarsipan på dagtid, og tilsøler pentøyet sitt med ribbefett på kveldstid, har jeg en viss forståelse for to særstandpunkter som er fremmet fra bekymret hold.Det ene er formulert av aksjonen som bærer navnet "Gi oss jula tilbake", og som slår ned på grove tilfeller av stadig tidligere kommersiell julefeiring, så som Gildes salg av kokte julepølser som allerede i disse dager går ut på dato.Det andre er formulert av Natteravnene, disse frivillige fredsmeglerne i byens voldsomme mulm og mørke, som nå anbefaler julebordsfolket å prøvedrikke litt før de går på firmafest uten hemninger.Jeg vet ikke om noe annet land hvor disse to utspillene ikke bare kan tenkes, men også virker relevante. At julebord er en del av norsk kulturtradisjon, er ikke oppe til doms. Men det har skjedd noe forunderlig under kommersialiseringen av førjuls-tiden når den kan feires i varedisker og på restaurantmenyer fra begynnelsen av oktober. Like forunderlig er det at julebordet fortsatt feires i form av kollektive fyllekuler, selv i en hovedstad som har tilvent seg en slags daglig kafékultur.Det hjelper åpenbart ikke. Og da tror jeg ikke den pedagogiske motstanden hjelper noe særlig heller. Det nytter ikke å si til en pølsefabrikant at han ikke skal selge julepølse i oktober, når kundene har fryser. Det nytter ikke å si til en lutefisk at den heter julemat i desember, men ikke i oktober. Danskene spiser forresten ribbe hele året.Fra min barndom mener jeg å huske at byens lysende julegater og ditto utstillingsvinduer åpnet med en seremoni, og at det skjedde i de dager da vi tente det første lys i en overvintret adventsstake. Kan det ha vært, troskyldig nok, fordi handelsstanden og publikum fant det naturlig å synkronisere sitt forhold til julebegrepet med den kristne høytid? Eller var det bare fordi vi hadde så mye dårligere råd? Uansett er den tiden tapt.Den lange julebordsesongen innebærer at vi som har det med å slenge innom en kafé eller bar med jevne mellomrom ellers i året, nå kan bevilge oss en permisjon fra vårt uteliv, og dyrke hjemmets sysler inntil januar. Først da blir det levelig på kafé igjen.Da kan stillheten rundt de mange ledige bord avleses som en effekt av den dårlige samvittigheten byens borgere pådrar seg ved sine utskeielser i oktober, november, desember. I januar er vommen full, og kontoen tom, og begge deler skal repareres med null restaurantbesøk. Men så kommer torsken.