Motstand opp i røyk

La det være sagt: Jeg er en daglig forbruker av sigaretter, en nervøs nytelse, men vokter meg vel for å bli kamphane på vegne av min last. Jeg vil riktignok oppleve det som et personlig tap ikke å kunne tenne mine sigaretter på noen kafé eller bar i Norge etter torsdag 1. januar 2004. Hvis jeg tenker på det, skjønner jeg ikke hvordan det skal gå. Men denne rådvillheten, som jeg i mellomtiden fortrenger, er ikke nok til at jeg offentlig vil eksponere mitt ubehag overfor røykeloven. Etter overveielse er jeg kommet til at røykeloven, slik den er foreslått, blir prinsipielt vanskelig å akseptere, og at jeg kan uttrykke meg om dette til tross for at jeg røyker. Et tilnærmet fravær av både folkelig protest og prinsipiell debatt er påfallende i forbindelse med en lov som snart kan gripe inn i en million nordmenns livsstil. Kanskje skyldes tausheten at de daglige røykerne - visstnok 30 prosent av landets voksne befolkning - føler seg inhabile. Det er røykerne som "rammes" av lovgivningen, men selv innbarkede røykere skjønner jo at de har lite sympati å vinne på å fremstille seg i en offerrolle. At det ikke er sunt å røyke, har mindre med saken å gjøre enn at røyking kan være usunt for andre, for de passivt og uskyldig inhalerende. Ergo - forbud og taushet?

Felles imperativ

I motsetning til melk og smør og ost, som også representerer sykdoms- og dødsårsaker i Norge, men som fremfor alt er nasjonale næringsprodukter, kan den importerte tobakken skade andre enn de tullingene som nyter den. Der har forbudet og tausheten et felles imperativ. Både for lovmakernes aggresjon og røykernes motløshet slår hensynet til omgivelsene voldsomt ut. Men noe av det prinsipielt mest betenkelige er jo at lovmakerne under Dagfinn Høybråtens helseregime forutsetter at det ikke kan finnes ventilasjonsanlegg som ivaretar omgivelsenes behov. Vi er ellers ville etter vitenskapelige data og teknologiske løsninger i vår tid. Men ikke under Høybråtens helseregime. Ikke fordi jeg røyker, men fordi jeg følger noenlunde med i verden, er jeg overbevist om at også en norsk røykelov kunne ha åpnet for røyking i lokaler hvor ventilasjonssystemet sørger for at luften blir godt nok renset til at helseskadelige virkninger ikke kan påvises. Selv for industri-utslipp opereres det med langt høyere minimumsverdier, relativt sett, enn dem som her blir avvist i uvitenskapelig null-toleranse.

Skal forbys, uansett

Når vårt helseregime avviser denne muligheten, er mistanken nærliggende: Røyking skal forbys, uansett, også av moralistiske grunner. Når alkohol ikke forbys samtidig, skyldes det at man ennå ikke har kunnet påvise at Høybråten blir beruset av min drink. Men dette våger vi ikke å si høyt, særlig ikke hvis vi både røyker og tar et glass. Derfor er forbud og taushet ulykkelig forenet. Det drastiske ved den nye norske røykeloven er at den nedlegger totalforbud mot røyking på samtlige serveringssteder i landet. Det gis ikke unntaksbestemmelser, hverken for separate røykerom eller avanserte ventilasjonssystemer. Loven gjør ingen forskjell på ulike typer serveringssted, den skjelner ikke mellom kvalitative forhold som areal og takhøyde, tar ingen hensyn til situasjonsbetingelser som kundetetthet, antall åpne vinduer en sommerdag eller såkalt sluttede selskaper. Med sitt totale, nasjonale forbud går denne loven lenger enn tilsvarende jus tillater seg i USA, hvor forbudene ikke er innført føderalt, men på delstatlig nivå, og hvor det for New Yorks del finnes dispensasjoner. En ny italiensk røykelov, som tillater røyking der avsondring eller avtrekk fungerer etter forskriftene, kan lettere aksepteres også fordi man på de kanter i ni av årets måneder kan sitte utendørs under bevertningen. Som sagt: Røykerne er ikke i posisjon til å opponere. De kan umulig opptre som interessegruppe, de ville blitt slått ned av en forakt som er blitt legitim, avfeid som sutrende egoister uten troverdighet, og utlagt som uopplyste skadedyr i et samfunn som igjen har oppdaget visse renhetslærer. Blant annet derfor uteblir endel naturlig sunne reaksjoner. Hadde den kjente ikke-røykeren og sosialmedisineren Per Fugelli selv vært nikotinslave, hadde vi kanskje ikke hørt så mye fra ham heller.

Sier ikke stort

Røykerne sier ikke stort. De sitter vel og røyker. Og snart sitter de i forsurede hjem, og er selv sure hvis de må gå ut på kafé. For en grunn til deres taushet kan også være, tro det eller ei, at ikke alle daglige røykere går på kafé hver dag. Den nye utelivstrenden er sikkert et faktum, men den omfatter nok ikke så mange at røykeloven blir til ukentlig - eller engang månedlig - besvær for en million nordmenn. Desto færre blir vi som kunne ha protestert ut fra personlige livsvaner, om det bare ikke var så flaut. Flauere blir det når Høybråtens helseregime gir inntrykk av at kaféliv og barbesøk er en ukultur, forkastelig som sådan, hva enten det røykes eller ikke. Politikere og publikum er med denne røykeloven ledet inn på en totalitær vei som de færreste av oss tror vi går. Det er enda en mulig forklaring på at anførerne ikke har møtt større prinsipiell motstand: Vi tror det ikke. Vi tror ikke at slikt blir vedtatt, eller vi tror ikke at slike vedtak kan overholdes i praksis. Den som lever, får se.