Når byen har skylden

RAPPORTENE OM fylleslagsmål i Oslo sentrum tilhører den mest begredelige lesning jeg kan utsettes for. De røper en misère som den enkelte bråkmaker ikke alene er skyldig i. Når aggresjonsnivået stiger heftigere enn promillenivået, og håndgemeng med personskader ukentlig blir resultatet av norsk helgefyll, er det også byutviklingskulturen i videste forstand som har sviktet. Det er nemlig ikke slik i alle storbyer. Det som skjer i Oslos sentrumsgater natt til lørdag og søndag, er ganske unikt. Én ting er at fyll og bråk kan forekomme, også en sjelden gang i Roma eller Madrid, men Oslo-fenomenet er kategorisk et annet: Ikke enkelttilfeller, ikke spredte voldsepisoder, men et mønster. Ingen helg uten ravende ungdom i ukontrollert rus gatelangs, ingen helg uten truende situasjoner med hærverk og basketak, ingen helg uten at politi på razzia kan beslaglegge kniver i festlyden.

Nederlag.

Hva slags bykultur er det ungdom i Oslo lever i, og må preges av, når deres uteliv fra torsdag kveld til søndag morgen foregår i gater, etablissementer og køer som ligner en Gazastripe av fyllebråk? Midt i hovedstadens unge natt, mellom Rosenkrantz' gate og Storgata, er trusselbildet så prekært at det gis faglige råd om ikke å se noen inn i øynene. Unngå andres blikk, gjentar de såkalte natteravner, og får støtte av polititjenestemenn og politikere. Da er nederlaget fullkomment og fatalt. Da har man gitt opp tanken om et anstendig uteliv, overlatt byen og natten i adrenalinets vold, og godtatt faremomentene ved å møtes på bar som et sosiologisk premiss.Når jeg ikke bor en kilometers gange fra utestedene ved Egertorget, bor jeg tilsvarende nær Campo dé Fiori i Roma. I vinter hendte det et par ganger at en rampegjeng gjorde sitt inntog i natteidyllen. Noen flasker ble knust, en bilrute likeså, en gutt blødde. Dette var så sensasjonelt at flere aviser skrev om det på nyhetsplass. Politiet voktet Campo i ukene deretter. Noe truende har senere ikke skjedd.

Fest uten vold.

En vanlig fredag eller lørdag kveld, især i de åtte varme månedene, er utelivet blant ungdom på Campo dé Fiori og i de trange gatene i Trastevere preget av høy stemning, kall det gjerne fest, men den sosiale atmosfæren er vennlig, omgjengelig, hensynsfull. Det nytes alkohol, men ikke overstadig mye. Også et mer voksent publikum er ute. De unge oppfører seg som dem, konverserende, lattermildt, amorøst, de har siden barnsben vært med sine foreldre, sogar sine besteforeldre, på bar og restaurant hver søndag. De nærmest kjæler for sin by, fordi byen er skapt for dem og deres behov for å møtes ute.Da private og offentlige interesser gikk sammen om gjennomføringen av årets La Notte Bianca, Den hvite natt, annen helg i september, var halvannen million mennesker ute på vandring i Romas gater. Pantheon holdt sine dører åpne til to om natten. Mange barer stengte ikke i det hele tatt. Åpne kunstgallerier, konsertlokaler og butikker vinket folk inn, langt ut i morgentimene. Jeg beveget meg fra strøk til strøk gjennom store, glade folkemengder. I dagene etterpå kunne ikke pressen melde om én eneste ulykke, ikke ett uhell, ikke én voldshandling.Slik var det også da Italia vant fotball-VM. Da var to millioner ute i gatene: Ikke én personskade ble anmeldt.

Urbanisme.

Senest for to-tre uker siden satt jeg flere kvelder på Plaza Santa Ana i Madrid. Tusenvis av mennesker, ungdom og voksne, var på bena til tre om natten. De sto og satt, tøt ut og inn av åpne dører, åt skinke, hadde øl og vin i glassene. Jeg så ikke tilløp til bråk, ikke én knyttet neve.Dette er urbanisme. Den forutsetter at byen har et grep om sine sosiale rom, at det bor folk i mange av bykjernene, og at alle boligområder har et nett av lokale serveringssteder.Slik er det ikke i Oslo. Sentrumsstrøkene som herjes av helgefyll og fylleslagsmål, er knapt boligstrøk for noen. De som kommer til sentrum for å feste, er ikke hjemmehørende der. Nesten ingen er det. Sentrum er ingenmannsland under den sene skjenking. De som skjenkes, har heller ingen skjenkesteder å ty til i lokalmiljøet hvor de bor, hverken til hverdags eller til fest. Derfor er det langt mindre fyllebråk på Majorstuen og Grünerløkka, for der drikker også de som bor rundt hjørnet, på samme utested hvor de kan vanke en tirsdag. De er stamgjester.

Politisk tøys.

Alt det politiske tøyset med skjenkeringen utbedrer ikke noen av disse strukturelle svakhetene, men er idioti. (På gresk betyr "idiot" en som ikke kan noe om politikk, mens "politikk" betyr å styre en by.) Skjenkeringen, som skal beskytte boligstrøk i en by mot menneskelig lyd, har tvert om fremtvunget en altfor høy konsentrasjon av nattåpne steder i det ubebodde sentrum. Hvor en altfor høy konsentrasjon av ungdom kommer i et altfor konsentrert tidsrom, fordi de ikke har egnede tilbud om barbesøk i nabolaget.Enten det er villastrøk eller blokkbebyggelse, har Oslos byplanleggere konsekvent forsømt de sosiale og kulturelle funksjoner som hører bylivet til, selv i områder utenfor sentrum. I dag er det kjøpesentrene som redder kafébesøket for bydelenes pensjonister. Men de stenger på kvelden, har ikke alkoholbevilling og er uansett ikke hva ungdom trakter etter når de skal muntre seg på by'n.

Sosial urett.

Det er en sosial urett som begås mot byens borgere når de ikke i langt større utstrekning kan gå rundt hjørnet for sin bolig og tilfredsstille sin tørst, sitt behov for å møtes over et glass. Det fører til den overoppheting av utelivet i sentrum som vi har sett i mange år, og det fører til at omgangen med alkohol blir så ekstrem, nesten pervertert, som vi også ser hver helg. Ungdom fra innvandrerhjem med null alkoholvaner er like lite sosialisert overfor det sterke fluidum som etnisk norsk ungdom oppvokst flere kilometer fra en bar. Da må det gå galt. Og galere enn i Oslo kan det ikke gå.