Dårligere tider, sies det. Innstramninger, nedbemanninger, et flatere boligmarked. Nordmannen engster seg. Han klager over en serie av offentlige tjenester og velferdsordninger som ikke er utviklet til paradisisk nivå. Mange mener at det motsatte av høykonjunktur straks må være depresjon, at det motsatte av en omseggripende grådighet er fattigdom. Hvor blir det av verdiene, spør godtfolk, verdiene i verdens rikeste land?Denne innbilte krisen inntrer mens nordmenn boltrer seg med private ressurser som intet annet folk i Europa. Ja, vi har også høyere beskatninger og høyere matvarepriser i Norge. Men det er bortskjemte barns reaksjonsmønster når nordmannen klager høylytt over dette, uten å erkjenne at han bruker flere penger enn noen andre på å eie både hjem og hytte, både bil og båt, både PC og telefoni.Nordmannen har det svært så fett. Materielt kunne han klart seg med mye mindre og hatt god velferd. Men dét har han glemt. For hundre år siden, da landet bare såvidt var en nasjon, eide nordmannen mindre enn noen annen europeer. Da sloss han for grunnleggende verdier. Først i rikdommen klager han sin nød, og først da må man spørre om hans rikdom er ham vel unt.

Velfødde

Sett utenfra, selv med et vesteuropeisk blikk, er det nesten flaut å oppdage bildet som avtegner seg av den velfødde og fornøyde nordmann. Som klager! Enten han er tilhenger av norsk EU-medlemskap eller motstander av det, begrunner han sitt syn nasjonalt. Det faller ham ikke inn at det kan finnes noen annen begrunnelse enn hans tro på hva som gavner eller skader Norge. Underforstått: Ham selv som nordmann. Blir det dyrere? Blir det billigere? Tjener han på det? Taper han på det?Nå er strømprisene i ferd med å stige. Forsiktig oppfordrer nordmenn hverandre til å spare på strømmen. Helst vil vi ikke ta slikt innover oss. Forslag om strømrasjonering er et utrivelig varsel. Privatisering av kraftleveranser kan være én årsak til at markedsprisene har steget, vi vet dessuten at en tredjedel av kraftforbruket i Norge går med til kraftkrevende industri. Men mangel på kraft hos Mor Norge?Bakgrunnen er nasjonalpsykologisk mer intrikat enn en tørr sommer. Norge er en energiproduserende nasjon. Behovet for sparing er en tung pedagogisk utfordring, og forstås av nordmannen bare i privatøkonomisk henseende, fordi det heller aldri har vært mulig å få ham til å skjønne at han sløser med sitt kraftforbruk.Nordmannen eide fossefall til evig tid, hans forestilling om utømmelige kraftreserver er innprentet ham av landets malerkunst, han har 1800-tallets nasjonalromantiske gullalder på sin side i oppfatningen av at nasjonens livskraft er dens ville natur.Norsk nasjons- og industribygging handlet om å temme naturen, linjen går positivistisk ubrutt fra nisser og dverger til den omstridte Alta-utbyggingen. Men ved å temme naturen risikerer man også å tømme den. Slik innsikt, knapt 30 år gammel som den er, stemmer ikke overens med den religiøse overbevisningen i norsk naturavhengighet. Også oljen og gassen, som nordmannen fikk på kjøpet, har utgjort et evig og urokkelig grunnfjell i hans naturbaserte tro på landets styrke og storhet.

Guds gave

Norsk velferdsbygging har også siden 1950-tallet holdt liv i denne urkilden til nordmannens selvforståelse: Naturen er Guds velplasserte gave til nordmannen, naturkreftene er hans lodd, samtidig som de gir ham rett til ressursene.Nordmannen har rett til sin rikdom, fordi den er øst ut over landet hans fra naturens hånd. Slik glemmer han sin historie som fattigmann under strevsom oppstigning fra husmannskår til egen råderett over hus og handleposer; slik glemmer han å se seg selv utenfra, i et europeisk kulturperspektiv, som en nyfet mann i utakknemlig avhengighet av mer enn fjord og fjell.Slik har det seg at nordmannen i dag bruker mer penger på allehånde kultur- og fritidstilbud enn på mat, men at han ikke innser det. Han tror han ruinerer seg på mat i billig-diskene. Nordmannen tror i det hele tatt på andre nordmenn. Han tror at trappeoppganger må være elektrisk opplyst hele døgnet, skjønt fenomenet så å si er ukjent på kontinentet. Selv om nordmannen bruker mer penger på å reise til utlandet enn andre europeere, reiser han sjelden for å bli belært om noe nytt.Slik har det seg også at nordmannen handler julegaver for 13 milliarder, og bruker like mye på andre desemberritualer, men allikevel lurer på hvorfor verdens rikeste land har helsekøer og forfalne klasserom. For det er utenkelig at privat eiendom og forbruk kan ha noen innvirkning på fellesskapet.Nordmannen vil utdanne seg til han er 30 år, og pensjonere seg når han er 60. I tillegg vil han betale minst mulig skatt de få årene han er i arbeide. Nordmannen vil ha trikk, men vil ikke kjøre den selv; nordmannen vil ha rene gater, men vil ikke feie dem.Innvandrere kan til nød komme hit og gjøre slikt, nordmannen holder seg med tjenerskap på den måten og kan forbli demokrat allikevel.