Min barndoms strand var omgitt av private brygger, offentlig tilsyn og halvt gjengrodde stier i ingenmannsland. Alle fisket og badet overalt, der det var naturlig. Noen ganger lønte det seg å spørre Birger. Eierskapene var flere. Sommer var det tre måneder i året.Sommeren kom tidlig på besøk i Oslofjorden denne våren. Solskinnet rammet Forsvaret i mai. Noen vil mene at Forsvaret hadde pådratt seg solstikk i mørketiden, plutselig var det sommer, og en salgskontrakt ble flombelyst. En av øyene i øygruppen Bolærne i Vestfolds skjærgård lå badet i avslørende lys. Men også midtvinters ville salget av øya blitt en taktisk bommert, så lenge kjøperen var Smiths Venner.Smiths Venner er en sekt i norsk kristenliv. Stort mer har hverken båtfolk eller andre debattanter ønsket å vite om trossamfunnet som ville innvie sin religiøse sommerleir på ruinene av et forsvarsverk. Bare militærgutter har satt sine ben på øya i de årene Odd Børretzen har drømt om å gå i land. Her gjaldt forbud mot ankring i generasjoner.Forbudet blir opphevet, og ville blitt opphevet, uansett hvem som overtar den bebygde eiendommen på øya. Slik trer allemannsretten i kraft. Hadde det vært Norges Røde Kors eller Fotballforbundet som hadde kjøpt øya, ville reaksjonene vært dempet. Antagelig ville de uteblitt.Isteden har vi fått en intensivert kamp mot hus, hytter, brygger og naust i strandsonen. Knut Arild Hareide, den ferske miljøvernministeren, tvinges ut i fjæra for å love strengere oppfølging av reglene overfor kommuner kysten rundt. Det er vel og bra. Men det er ikke Sylvia Brustad og Frederic Hauge som har utløst dette. Det er Smiths Venner.Man kan få inntrykk av at alle norske husstander disponerer båt og har tenkt seg til Bolærne for å spille strandvolley i sommer. Men der er dårlige forhold for den slags. På en øy som har vært holdt som fortifikasjon så lenge de lokale fiskere kan huske, er det ikke lagt til rette for anløp eller annen ferdsel. Naturperlen utmerker seg ikke ved tilgjengelighet. Hvis fylket overtar øya, for å gjøre den til et allemannseie, blir det et spørsmål om ikke tilgjengeligheten bør utvides: Fordrer ikke allemannsretten adkomstmuligheter med ferge? Bør ikke strender opparbeides i almenhetens interesse? Flere brygger? En kiosk?Det finnes dem som vil mene at naturvern må settes høyere enn behovet for slik bruk. Men hvis det ikke går ferge, er øya forbeholdt dem som har egen båt. Bare dem. Om de ikke er mange nok til å kalles en almenhet, er de mange nok til å legge igjen flasker og kondomer og annet engangsutstyr som ingen har ansvar for å fjerne. Med mindre kommunen påtar seg det. Nemlig ved å legge forholdene til rette for utstrakt friluftsliv - og renhold.Bak kampen om strandsonen skjuler det seg så mange ulike interessemotsetninger at Odd Børretzen ikke engang er representativ for noen av dem. Han er en dannet mann, en kultivert båtfører, han vil bare tøffe omkring og fortøye en stakket stund og gå i land for å sitte på et svaberg. De få som farer så sivilisert over sjø og land, kan ha håp om å låne private bøyer og ulovlig oppførte badehus.Andre parter i saken er heller ikke svært typiske, som dem av arten Ulrichsen i Sandefjord, en slags saltvannseiere på en kjempeknatt, der de sitter og blinker ut i kikkerten sin slike som dukker seg i deres ærede badevann. I årevis blir det juridisk sjøsprøyt av sånt.Hvis det er allemannsretten i 100-meterssonen det handler om, må vi se bort fra slike unntak. Det kan heller ikke sitte rikspolitikere i Oslo, statsråder inkludert, og bestemme at en rorbu i Lofoten eller åtte bryggepæler på Hvaler ikke fortjener lokal dispensasjon fra strandloven. Hvis strandloven bør tolkes i allemannsrettens favør, må den anvendes nettopp i tilfeller hvor det står om almenhetens reelle og relevante adgang. Hvorfor skal jeg bade i Ulrichsens lille kikkert når jeg har strender på strender et svalestup unna?Almenheten består av hver og en. Men hver og en er ikke en almenhet. Det har skjedd mye i Norge og i kystbefolkningens sosiologi siden strandloven ble innført som prøveordning i 1965. Ikke minst har velferd utviklet seg til velstand. Velstanden kan virke mer synlig enn velferden 40 år etter at man begynte å ville demme opp for privatisering av strandsonen. Men synet på eierskap langs kysten er det politisk avgjørende, i dag som den gang.Det er registrert over en halv million hytter i Norge. Til disse sogner trolig to millioner eiere, beboere, brukere. I dag heter de forresten ikke hytter, men fritidsboliger. I tillegg kommer alle eneboliger, helårsboliger, hoteller for den saks skyld, et høyere antall sengeplasser enn nordmenn trenger, hvorav de fleste ligger langs kysten. I tillegg kommer alle fritidsbåtene, fra sprukken holk og latmannsjolle til de feteste fullriggere i plast uten byggeløyve.Båteiere med hytte og hytteeiere med båt er samme kverulant, men på deltid. Strandloven kan ikke skjelne mellom de lunefulle rollene som inntas i dette allemannsspillet. Når hytteeieren fører sin båt, søker han fremmed havn. Men som bryggeeier motsetter han seg fremmed oppankring i sin private solnedgang. Han har dobbeltstemme, akkurat som i veitrafikken: Når bilisten biler, raser han mot fotgjengerne. Er han selv ute og spaserer, er det bilistene som må passe seg.Vi som hverken eier hytte eller båt, kjenner ofte noen som gjør det. Dermed får også vi adgang til sjøen, via en båt som ikke får legge til hvor som helst, eller via en hyttebrygge hvor ikke hvem som helst får legge til. Dette har ikke lukket, men åpnet for tilgang til strandsonen. For vår fraksjon i kampen om en tilgjengelig strandsone gjenstår det hverken å slåss for eller mot retten til å anlegge en hytte eller anløpe med båt, skjønt vi kan nyte halvveis av begge deler, men for retten til å ha en ikke altfor krunglete slentrevei til sjøen. Fra en bussholdeplass i byen. Fra en grend oppe i lia. Det er fullt mulig ved kommunal prioritering av offentlige badeplasser.For dem som kommer sjøveien, trengs det rausere gjestehavner. Men en øy til hver båteier, en lagune til hver nudist, er strandloven uvedkommende - især når strandsonen er så privatisert.