Under en vulkan

Utsikten til Vesuv er som et bilde man har kjent lenge før man ser det. Man har nemlig sett det, selv om man aldri har vært her. For dem som kommer hit for første gang, virker det fortsatt som en hildring. I noen dager har jeg hatt med meg 38 nordmenn som trodde de så Kjell Aukrust og fjøsnissen Nystumoen rundt hjørnet for vinbutikken.Selv så jeg Vesuv for første gang for 31 år siden. Men hver gang skjer det samme: Jeg gjenopplever det eiendommelige førstegangssynet, det som lignet en drøm, fordi jeg hadde sett så mange avbildninger av Vesuv på forhånd. Få motiver i europeisk landskap er så hyppig benyttet og belyst som denne vulkanens profil, sett fra Pompeii eller Sorrento.

Myten.

Historien om utbruddet som begravde fire romerske byer i år 79, er også med på å gjøre Vesuv til myte i hodet på tilreisende, altså før de kommer seilende inn i Napoligulfen. Det var romantikerne som begynte å persepsjonsforstyrre oss på 1800-tallet. Da var utgravningene av Pompeii bare så vidt i gang, i dag er ca. 80 prosent av byen avdekket, den også en uvirkelighet av historisk nærvær, fordi den er mer enn en ruin, den er et fantasispill for hjernen, en virtuell scene, hvor vi ser alt som ikke er der. Tre millioner turister besøker årlig Pompeii.Vesuv er faretruende i live som vulkan. Det var i romantikernes ånd å fremstille dens ødeleggende makt innhyllet i skjønnhet. Det er det tiltrekkende: at det forferdende, døden selv, fremstiller seg som idyll på gode dager. Også dette er uvirkelighetens kunst, illusjonene vi danner oss for å gjøre det lettere å leve. Slik er også Aukrusts melankolske humor.

Millionbyen.

Rundt vulkanen bor det flere hundre tusen mennesker, 9000 pr. kvadratkilometer, tettere enn noe annet sted i Europa. I millionbyen Napoli, som har vokst sammen med bysamfunnene rundt Vesuv, stiger søppelbergene. Tilstrømningen av bedårede turister er enorm. De bor luftigere, på Sorrento-platået, på Capri, om bord i sine cruiseskip, og ser bare nyfeide gater, pussede vindusruter og blankskurte gulv. Når som helst kan Vesuv få et katastrofalt utbrudd. Det siste var i 1944. Det neste blir verre, tror geologene. De har sine seismiske måleapparater som skal kunne varsle om et utbrudd i god tid. Men som en guide i Pompeii bemerket for noen dager siden: Apparatene har aldri vært testet, ettersom det ikke har vært noe utbrudd etter at de ble installert. Så brast han i latter.Med utsikt til Vesuv tenker jeg også på Henrik Ibsen. Da han bodde på øya Ischia sommeren 1867, og skrev iherdig på Peer Gynt, tok han kone og sønn hastig med seg over til Sorrento på fastlandet, fordi et lite jordskjelv skremte dem. Her i byen fullførtes arbeidet, til tross for at det utbrøt en epidemi. De trodde en stund at Suzannah var smittet, men Ibsen diktet Peers liv til ende, og fruen ble frisk.Ikke mindre enn fire plaketter bærer Ibsens navn i Sorrento. Han kom tilbake i 1881 og skrev sin greske tragedie av et samtidsdrama: Gengangere.

Ibsens Italia.

Da hadde han utsikt over himmel og hav, solen skinte en hel sommer, slik den har for vane her, og Ibsens bodde fem måneder på luksushotell etter datidens standarder. Mens han nedsenker seg i syndens pøl på vegne av familien Alving, mens han borer i den arv som er skjebnens tunge sosiale byrder, ser han hver dag Vesuv i solskinn og lett dis. Hver dag unner han seg, til Ibsen å være, et velbehagelig liv utenom arbeidsøktene. På husveggen har sorrentinerne skrevet på italiensk: "Her i solen, gråtende over menneskets dystre lodd, skrev Enrico Ibsen Gengangere i 1881.""Gi meg solen," ber den døende Osvald sin mor. Den solnedgangen Ibsen selv så hver kveld fra terrassen, var Vårherres skjønnmaling av naturens gang. Ibsen hadde vært her før. Da han skulle få has på våre familiespøkelser, reiste han tilbake til det som nå var blitt britenes viktorianske ferieparadis.Alltid har turismen her vært relativt eksklusiv. I antikken hadde patrisiere, fra general til keiser, sine sommervillaer i Napoligulfen. På 1700-tallet, under et spansk kongedømme, var Napoli den største europeiske by, siden slått av London. Mange mente sogar at Napoli den gang var verdens vakreste by. Kunstnerne kom i hopetall, malere og diktere, også Edvard Grieg. Det gikk frasagn om et lykkeland, vakker natur, nydelig mat, rik historie, herlig klima, gjestfrie mennesker. Særlig da store byer industrialiserte seg, kunne nordeuropeere gjennom 1800-tallet finne en tilstand av balanse her, et uforstyrret samspill mellom natur og kultur, en sinnsro - tett innpå dødskreftene i Vesuv.Fortsatt er utbyggingsmulighetene begrenset langs Sorrento-platået på grunn av klippelandskapet. Det bidrar også til at titusener på titusener opplever det som et privilegium å feriere her, to mil fra søppelbergene i Napoli.Nå i april begynner tomatene så smått å få tilbake sin smak av sommer, sitronene er alltid gode, nå kommer de første jordbærene også. De seneste dager har jeg gått her, krysset gulfen og besøkt Capri, tatt av sted til Amalfi, alt sammen med medlemmer av Aukrustsenterets Venner som hadde bestilt italiensk reise i fotsporene etter 'n Kjell. Ifølge norsk litteratur har både Solan Gundersen og Ludvig og Nystumoen vært reisende i disse trakter.Det er igjen kunstens evne til å trylle med liv og dikt, død og skjønnhet, og sende fantasibilder av høyst reell verdi inn i virkelighetssansen vår. Vi var ikke i tvil om at vi så Solan som koffertbærer i Marina Grande på Capri. Ikke i tvil om at Nystumoen spiste med oss den siste kvelden.Likeledes er jeg ofte sikker på at Vesuv, rett der utenfor mitt vindu, er et gammelt maleri, at ruinene av Pompeii er et kunstverk, og at livet ikke blir mindre skjønt av død og dikt.