MR. OBAMA ARBEIDER så det suser, som et uvær i sin nye tid, den han selv skal skape, og undertegner den ene kontrakt etter den annen om forandringer i vår verden. Jeg er tilhenger av de fleste. Men hva med hastigheten? Jeg er også tilhenger av tid.
Det tok to tusen år å etablere menneskerettighetene. To hundre år å velge en amerikansk president som ikke er hvit. Men ennå, etter 64 år, har ikke alle skjønt hva som skjedde i Auschwitz før sovjetiske styrker befridde utryddelsesleiren 27. januar 1945. Ting tar tid.
Den fantastiske mannen, som ikke bare er mørk i huden, men dessuten kjevhendt, skal det lite til for å beundre. Retorikken, sier mange. Ja, men det er mer. Retorikken er på høyde med Cæsar og Cicero, de som lærte Churchill og Kennedy noe lignende. Men nå ser vi en elev som sier at det haster. Selvsagt har han rett. Men veldig mye vesentlig tar tid.
Det er hastigheten vi ser i hvert navnetrekk den kjevhendte presidenten nå undertegner sin «new deal» med under verdens påsyn. Han har sagt det samme som sine retoriske forgjengere: Jeg har ikke mer å tilby enn forandringen, kampen, bli med meg eller ikke, dere vinner hvis dere ofrer dere for min kamp, min anstrengelse. Fantastisk, fordi kampen er et nytt og bedre USA, et nytt og bedre verdenssamfunn en ny internasjonal folkeskikk. Men det nye er hos Mr. Obama også hurtigheten. Det hastet kanskje for Cæsar og Churchill også. Men det var ikke dét de sa.
Kanskje haster det i verden, fordi økonomisk krise, klimakrise og terrorkrise gjør at vi står ved stupet uansett hvor vi kikker oss omkring. Jeg tror ikke dét. Jeg tror at noe må ta tid. Noe må være langsomt. Også retorikken og politikken må se for seg at det finnes tidsperspektiver som nesten er uendelige.
Fordi jeg bor så lenge av gangen i syd-europeiske områder, kan jeg ikke unngå å tenke på olivenlunder. Jeg ser dem ofte. De står og duver langs reiseveier, grå og grønne. Fra jødisk, gresk, romersk og spansk historie finnes de her. De får meg til å tenke på tid. Hver gang en ung mann plantet sine oliventrær, gjorde han det for sine barn. Det tar førti år før en olivenbusk bærer drivverdige olivenbær. Førti år. Omtrent som en levealder den gang. Da forstår man at livet, det umistelige, hadde sitt fremste formål i neste generasjon. Man høstet ikke hva man sådde. Man sådde hva andre skulle høste.
I våre dager går så meget mer ut på hva vi kan få utbytte av på dagen, så å si med det samme, nesten før vi har sådd. Vi lærer det videre til våre barn. Det haster, det er nå det gjelder. Du må forte deg, hvis du skal få noe gjort. Det er ikke Mr. Obamas skyld. Men forventningene til ham er at alt skal kunne tas ut umiddelbart, bli et overskudd om to minutter, cashes ut, til tross for dårlige vekstvilkår i mange år som gikk.
Det blir ikke fred i Midt-Østen om to minutter. Det blir ikke slutt på vold mellom voldelig innstilte fiender i voldelige strøk av verden om tre minutter. Det tar ikke fire minutter før vi kan avblåse krig eller konflikter noe sted på jorden. Det vil ta tid. Det vil kanskje ikke engang skje.
Det tar tid å bli president, tid å finne sin egen retorikk. Finne ut at den har et innhold som ikke er Cæsars eller Churchills. Men jeg tror ikke at det haster. Jeg tror det handler om tid. Gi ham tid, gi oss alle tid. I et visst perspektiv kan han bli de neste generasjoners olivenoldefar.
