Eiendommelig hvordan konflikter kan tilspisse seg. Som om det ikke fantes noen fortid. Eller engang noen verden. Mer enn av gammelt hat kan jeg bli skremt av ny historieløshet.

Inntil for noen måneder siden var ektepakten mellom mann og kvinne den eneste gyldige et par kunne inngå med fulle juridiske og sosiale rettigheter i Norge. Det var ikke så merkelig. Nesten ingen syntes det var rart. Man ante ikke engang at det var problematisk.

Familiens formering.

I flere tusen år, i mange kulturer, under mange religioner og samfunnsforhold, var ekteskapet mellom mann og kvinne enerådende. Man behøver ikke spørre seg hvorfor. Alle kan se, ingen tviler vel egentlig på, at dominerende trekk ved den menneskelige natur har etablert det heterofile ekteskap som seksuell og sosial, moralsk og religiøs institusjon i nesten ethvert samfunn. Formålet er familiens formering, å sikre etterslekten, bygge et sunt samfunn. Å søke samfunnets aksept – eller påtvinges den – for å vie seg til hverandre hadde ingen mening hvis det ikke kunne berike det samme fellesskapet med levedyktige barn. Slik ble vi til.

Det er ikke her homofile ble marginalisert, men i mannsmiljøer – utenfor ekteskapet – hvor homofile forhold var hemmelige i det intime, offentlige i det vennskapelige, men derfor også et tegn på svakhet hvis de ble avslørt utenfor en maskulin norm.

Historisk faktum.

Av historien ser man at dette har vært et faktum. Å være av en annen seksuell legning enn den absolutt heterofile, eller for den saks skyld være bare passe interessert i samkvem med det annet kjønn, hindret ikke at det ble inngått ekteskap for å viderebringe slektsarven. Ekteskapet var definert slik. Om det var lykkelig, spurtes det ikke etter. Ekteskapet var et dynastisk fenomen, selv på det laveste sosiale nivå. Slekter ble forbundet, multiplisert, om det var i respekt for guddommelig eller sivil lov, eller i et uunngåelig naturbehov. Det ble barn av det. Nesten for mange barn, vil noen mene i dag. Sjelden abortus provocatus. I tusenvis av år var det avgjørende å unnfange barn. I selv de mest siviliserte samfunn var det slik, fordi man ikke hadde eksistensiell råd til annet.

Lovlig lykke.

Vi har gitt oss selv noen fordeler i så måte – et samliv som kan ha mindre forpliktende formål, løst fra ekteskapet. Et samliv som også kan være slik mellom likekjønnede. Skulle bare mangle. Ingen slike gleder er nye. Det er ikke nytt at man tar glederike sjanser utenfor ekteskapet, heller ikke nytt at man gjør det med partnere av samme kjønn. Også utenfor normen finnes det lovlig lykke. Ingen har rett til å nedverdige et nært vennskap. Hverken i verdslig eller religiøs lovgivning har vennskapet hatt en fordømt plass. Bare i ekteskapet har én type menneskelig forhold hatt prioritet, verdslig og religiøst.

Uthulet ekteskap.

I dag vil ikke Den norske kirke fordømme skilsmisse eller gjengifte, Staten gjør det selvsagt ikke, og for mange samlevende er det blitt mer enn hellig nok – eller trygt nok – å holde advokatene på gress. Det er i dette klima den nye ekteskapsloven blir født.

Alle bør vite at den er innført for å imøtekomme homofiles og lesbiskes krav om likestilling, total likestilling, med heterofile – også i ekteskapets juridiske og sosiale sammenheng. Ingen later til å skjønne at dette ikke kunne ha skjedd med mindre ekteskapet allerede var uthulet, formelt og reelt. Den nye ekteskapsloven gjelder for alle, den er selvfølgelig ikke seksuelt betinget: Enhver norsk mann kan gifte seg med en mann, enhver norsk kvinne med en kvinne. Så sier dagens lov.

Det er ikke så rart om noen finner det absurd. Det rare er at forundringen – eller motstanden – ikke har vært høylytt. Den burde vært det i et samfunn som roser seg av sitt demokratiske overskudd. Ikke for å mistenkeliggjøre enhver homofil eller lesbisk, men for å spørre deres aktivister og allierte om ikke et mangetusenårig ekteskapsinstitutt kunne ha forblitt urørt, uten at det skadet andres legitime behov?

Ordløst tap.

Følelser har kilder i dypet av en kultur. Slikt har skapt norm gjennom generasjoner. Når en norm oppheves over natten, står mange opp i morgentimene, taust og fortumlet. Sier ikke stort, bråker nødig, og forstår heller ikke alt. Det er ikke homofobi, bare ordløst tap. Hvor ble det av ekteskapet? Loven ble forandret. Veien fra hoderystende oppgitthet til aktiv debatt er lang i et land hvor massemediene får de fleste til å tro at følelsene alltid tilhører andre.

Det siviliserte samfunn har oppnådd den fordel at homofile og lesbiske ikke behøver leve utenfor den aksepterte sosiologi. I den grad det måtte ha en lesers interesse, er jeg glad for at det er blitt slik. Det er en fordel for oss alle at vi kan se, møte og anerkjenne mennesker som de er. Men både i Norge, Spania, Canada og Nederland har den sivile ekteskapslov skilt lag med tradisjonelt verdslig og kristen norm. Det er ikke bare en seier for dem vi unner toleranse i Norge, men også et brudd med en naturlov for milliarder av mennesker i verden.

La leve og la dø.

Slik må man også se dette: Vi mener at det kan bli for mange av oss, globalt eller lokalt. For mange av hvem? Av dem i nød? Vi har medisinsk og biologisk teknologi som kan regulere antall barn i rike deler av verden. Særlig hvis lovgivningen er blind for etiske dilemmaer. Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening. Hvis jeg krenker noen nå, er det dem – og ingen andre enn dem – som har sluttet å bekymre seg for moralske problemstillinger som gjelder alle.