KRANGEL om arv er en utbredt hobby i fedrelandet. Familier splittes. Søsken snakker ikke lenger med hverandre. Kommunikasjonen går gjennom advokater.
Verst er det kanskje hvis det plutselig dukker opp en arveberettiget som få eller ingen har hørt om tidligere. Det er når midlene etter gamlefar skal fordeles, at gamle ungdomssynder kommer for en dag i form av en ukjent sønn eller datter. Et «uægte barn», som det ble skrevet i kirkebøkene i gamle dager.
Metodene for å fastslå farskap er med dagens DNA-tester ganske så sikre. Slik har det ikke alltid vært; unge menn kunne tidligere bli erklært som fedre nærmest uten annen grunn enn å bli utpekt av barnemoren. Bedre med en sannsynlig far, enn ingen far, het det.
Den utpekte barnefaren i denne saken benektet at han kunne være biologisk far til guttebarnet. Han godtok likevel farskapsforelegget og betalte sitt barnebidrag. Problemet var at han ikke angrep forelegget og gikk til rettsvesenet for å få dom for at han ikke var far. En slik sak ville han trolig ha vunnet. I dag synes det helt klart at barnemoren den gang ikke snakket sant da hun hevdet at det ikke var andre aktuelle farskandidater.
Fordi den nå avdøde mannen ikke foretok seg noe angående farskapet, er sønnen fullt arveberettiget på lik linje med de tre saksøkerne – selv om DNA-tester altså viser at de ikke er i familie med hverandre.
Slik er loven, og loven er nok tolket riktig i to rettsinstanser. Høyesterett har godkjent lovanvendelsen ved at ankeutvalget ikke henviste saken til behandling i vår øverste domstol.
Jeg har forståelse for de øvrige arvingers frustrasjon over at millionene må deles med en person de knapt har sett eller hørt; en person som biologisk sett aldri har vært i familie med dem.
Jusen tar ikke hensyn til det moralske aspektet ved saken. God jus er ikke alltid synonymt med god moral.
De fleste av oss vil oppfatte det som umoralsk å innkassere en millionarv på grunnlag av en beslutning for 30–40 år siden – basert på en usannhet fra barnemorens side.
Kommentarer