BAASLAND ble i tingretten i fjor høst dømt til fire års fengsel for grovt bedrageri på 26,6 millioner overfor investoren Cecilie Nustad – morens venninne.
Det vakte en viss oppmerksomhet at den nå 36 år gamle Baasland i retten den gang uttalte at dette var penger hun hadde råd til å tape. Dommeren i tingretten oppfattet uttalelsen som at Baasland ikke tok sakens alvor inn over seg.
Under gårsdagens ankeforhandling i Borgarting lagmannsrett minnet aktor Knut Horn ham på uttalelsen. Nå er siktede langt mer ydmyk:
–Det var nok en forsnakkelse, jeg mente det ikke slik. Jeg står ikke for det svaret i dag, sier han.
I sin sluttreplikk kommer han tilbake til uttalelsen og understreker at han hele tiden har vært lei seg overfor kreditorene.
Den Baasland vi opplever under ankesaken, er ydmykheten selv i forhold til den offensive rollen han inntok i første rettsrunde.
Saken behandles som tilståelsessak. Baasland erkjenner straffskyld etter siktelsen som gjelder grove bedragerier for noe over 27 millioner. Men det er bare halvparten av det han tapte på sin spillevirksomhet på nettet. Nettotapet ligger på 55 millioner.
Moren formidlet millionene ved å be om lån fra venner og familie. Hun trodde pengene gikk til utvikling av et IT-firma og hadde ingen anelse om at sønnen sølte bort pengene på nettet.
Tingretten la liten vekt på Baaslands spilleavhengighet ved utmåling av straffen, noe hans nye forsvarer, John Chr. Elden, ikke er enig i. Han mener den er sterkt formildende.
Nå har ikke Baasland satset penger på nettet på to år, og behandlende psykolog mener han ikke lenger oppfyller kriteriene til spilleavhengighet.
Forsvareren legger dessuten vekt på at Baasland i sommer fikk en diagnose som langt på vei kan forklare hvorfor det gikk så galt som det gjorde. Det er i Norge noe over 200 kjente tilfeller av det som tidligere ble kalt DiGeorges syndrom, men som nå heter Velo-Cardio-Facial-Syndrome (VCFS). Elden mener at det må gi betydelig utslag ved utmålingen av straff.
Syndromet kan gi seg både fysiske og psykiske utslag – hjertefeil, konsentrasjonsvansker, problemer med tall, sent utviklet språk, lærevansker og flere andre tilstander.
Baasland er glad for at han nå har fått en diagnose som han kan forholde seg til. Hele livet har han følt seg annerledes enn sine tre brødre; en periode lurte han på om han var adoptert.
–Jeg var sosialt redusert og isolerte meg, sier han.
Politiadvokat Horn kan ikke se at sykdommen bør lede til noen vesentlig straffenedsettelse. Han mener at tingrettens dom på fire års fengsel må bli stående, og at anken forkastes. I dommen inngår en strafferabatt på ett års fengsel som følge av tilståelsen.
Forsvarer Elden mener at straffenivået for det Baasland har gjort seg skyldig i, ligger på mellom tre år og tre år og seks måneder. Men så skal han ha 30 prosent rabatt – altså ned mot to års fengsel.
I så fall er det en halvering av straffen fra tingretten.
Det er nok vel optimistisk.
Kommentarer