Tønsberg

Etter at lagretten i går kjente den 36 år gamle stefaren skyldig på alle punkter, la statsadvokat Per Halsbog ned påstand om syv års fengsel. Det er for lite. Menneskeverdet for barn er det samme som for voksne.

Heldigvis har vi ingen bred rettspraksis for legemsbeskadigelse mot barn, og aktors straffepåstand synes å være i tråd med den praksis som foreligger. Han la ned samme påstand i tingretten. Der ble dommen seks års fengsel.

Stefaren er kjent skyldig i legemsbeskadigelse med døden til følge og for ved mishandling grovt har krenket en person han hadde omsorg for. Ifølge aktor er maksimumsstraffen for dette 11 års fengsel fordi det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter ved at volden er utøvet uprovosert mot en totalt forsvarsløs person.

Jeg tilhører ikke dem som i tide og utide roper på strengere straffer, men etter å ha fulgt denne rettssaken på nært hold er jeg ikke i tvil om at straffenivået ikke er i samsvar med folks rettsfølelse. Når voksne mishandler totalt forsvarsløse barn over lang tid, og til slutt slår dem ihjel, må samfunnet reagere med sterkere lut.

I en kjennelse fra 2002 skriver Høyesterett at «grov og vedvarende mishandling av et forsvarsløst, lite barn er i seg selv et meget alvorlig straffbart forhold som må straffes strengt». Høyesterett mener dessuten at domfeltes personlige forhold får helt underordnet betydning ved bedømmelsen av de grove straffbare handlingene.

Saken gjaldt en 30 år gammel mann som ble dømt til syv års fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge overfor sin ti måneder gamle datter. En uhyre trist og tragisk sak. Etter min oppfatning er saken mot Christoffer Gjerstads Kihles stefar av enda alvorligere karakter.

Christoffer ble åtte år gammel. I sitt siste leveår levde han under frykten av stadig å bli utsatt for mishandling. Han visste aldri hva som ventet ham når han skulle hjem fra SFO. Stefaren overtok styringen da han flyttet sammen med Christoffers mor og senere giftet seg med henne. Han ble den dominerende personen i familien og satte seg selv i en omsorgsrolle. Omsorgen han ga Christoffer besto av grov vold.

I straffutmålingsprosedyren omtalte statsadvokat Halbog Christoffers mor i sterke ordelag. Hun sto for det største sviket mot ham. Det totale svik mot sin egen sønn. Derfor hadde ikke Christoffer noen å gå til. Jeg er enig med aktor.

Vi kan knapt tenke oss hvordan Christoffer hadde det. Han opplevde at volden mot ham ble tildekket av løgner, av bortforklaringer. Ja, det gikk så langt at mor og stefar antydet at skadene oppsto ved selvskading – de ga ham selv skylden for alle skadene volden mot ham resulterte i!

Igjen sitter Christoffers biologiske far. Han vil få erstatning, men ingen penger i verden kan gi ham sønnen tilbake. Faren vet nå hvor ansvaret for sønnens død er plassert, men for ham gjenstår det flere ubesvarte spørsmål. Hvorfor? Hvorfor ble Christoffer slått ihjel? Det svaret fikk han ikke under ankesaken. Han får det vel aldri.

Syv års fengsel?