Da galskapen tapte

HVER HØST underviste professor John Lewis Gaddis i den kalde krigens historie ved Yale University. Og hver høst fikk han en kraftig påminnelse om at årene går. Stadig flere av studentene hadde et nokså uklart forhold til de viktigste hendelsene i hans egen levetid, som Berlin-murens fall i 1989, for ikke å snakke om Cuba-krisen i 1962.- Når jeg snakker om Stalin eller Truman, selv Reagan og Gorbatsjov, kunne det like gjerne ha vært Napoleon, Cæsar eller Aleksander den store, sukker han i forordet til boken som han ble inspirert til å skrive. "Den kalde krigen" kom i USA mot slutten av 2005 og er foreløpig oversatt til 18 språk. Den norske utgaven kom nylig på Forlaget Historie & Kultur. Gaddis er en mester til å sette sammen informasjon fra et utall kilder. Ikke minst har han hentet mye ut av de enorme arkivene som ble åpnet da kommunismen brøt sammen. Det krever stor kunnskap og faglig sikkerhet å skrive tilgjengelig om et så komplisert emne. Analyser av den kalde krigen har dessverre hatt en lei tendens til å drukne i statistikk over atombomber og våpentyper, supplert med tungt fordøyelige beskrivelser av nedrustningsforhandlinger i diverse varianter, som SALT I, SALT II og START.

Håp tross alt.

Gaddis hopper selvsagt ikke over alle detaljer, men han går seg ikke bort i tellingen av raketter. I stedet poengterer han at det faktisk var høyst menneskelige politikere som styrte våpnene, ikke omvendt. Ledernes avgjørelser og personlige egenskaper førte verden nær katastrofen, men sørget også for at den kalde krigen endte godt. Til tross for det dystre temaet kan leserne kan hente både optimisme og fremtidstro i denne boken.Gaddis har sine helter. En av de mer uventede er Dwight Eisenhower, USAs president fra 1953 til 1961. Han forsto at det ville være selvmord for menneskeheten å sette i gang en såkalt begrenset atomkrig. Han insisterte på at det kun finnes totale atomkriger og sørget for at USA bare laget planer for kriger der alle kjernefysiske våpen ble tatt i bruk.Ved første øyekast virker dette som rent vanvidd. Gaddis mener tvert imot. Med sin bakgrunn som general fra annen verdenskrig var Eisenhower en av de få som fattet hvor altødeleggende atomvåpnene var. De måtte aldribli brukt. Ved å planlegge for total atomkrig oppnådde han paradoksalt nok hensikten.

Nær stupet.

Eisenhowers etterfølger i Det hvite hus, John F. Kennedy, var en av dem som ikke tok poenget, i hvert fall ikke i begynnelsen. Han satte sin forsvarsminister Robert McNamara i gang med å lage scenarier for begrenset atomkrig. Da USA i oktober 1962 presset Sovjetunionen til å fjerne rakettene sine fra Cuba, opplevde verden de farligste ukene under hele den kalde krigen. Sovjetunionen ble på det tidspunkt ledet av Nikita Khrusjtsjov - impulsiv, egenrådig og med sterk selvhevdelsestrang. Han var en av flere sovjetiske ledere som skulle komme til å drive et dobbeltspill overfor USA. På den ene side sto lederne i Kreml bak trusler, overdrivelser og ren bløff. På den annen side ble de naget av konstant frykt for å komme på etterskudd. Russerne kunne forbigående opparbeide seg et forsprang på enkelte områder, for eksempel i den tidlige fasen av romfartskappløpet, men som regel var Sovjet den underlegne part. Under Leonid Bresjnevs langvarige styre ble kostnadene ved å henge med nesten ikke til å bære.

Tenkte nytt.

Ronald Reagan er en annen av de store heltene fra den kalde krigen. Både i USA og Europa ble han ofte undervurdert. Han ble avfeid som en avdanket filmstjerne uten intellektuelle evner, en "cowboy" som var farlig både for USA og resten av verden. Ifølge Gaddis var Reagans sterke side var at han ikke lot seg binde av innarbeidede tankemønstre og at han foreslo løsninger som brøt med terrorbalansen, uttrykt i den meget passende forkortelsen MAD (Mutual Assured Destruction).På samme tid hadde verden to markante ledere som også brøt med den kalde krigens vedtatte sannheter. Begge var polske: pave Johannes Paul II og Lech Walesa. De hevdet retten til religions- og organisasjonsfrihet ved å ta Helsingforsavtalen fra 1975 på ordet. De satte fart i en prosess som førte til at de totalitære regimene i Øst-Europa smuldret opp.

Tragisk skikkelse.

Den som lot alt dette skje, var Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov. Han fremstår i ettertid som en tragisk figur: Gorbatsjov var ikke villig til å la det flyte blod for å opprettholde et system som var brakt grundig i miskreditt. Men han visste ikke hvor han ville og manglet en klar forståelse for hva som skulle komme i stedet for det gamle. Politikken hans ble en lang serie av tilpasninger, uten at han noensinne kom på offensiven. Ved enden av den veien lå oppløsning av Sovjetunionen og tap av hans egen maktposisjon. Av den grunn forakter mange russere ham den dag i dag.- Han valgte kjærlighet fremfor frykt, skriver Gaddis om Gorbatsjov. - Det var ikke fornuftig ut fra tradisjonelle geopolitiske begreper. Men det gjorde ham til tidenes verdigste mottager av Nobels fredspris.