EUs store fiaskovalg

EUROPA HAR BRUKT den siste uken til å fordøye resultatet av det som er blitt kalt historiens største flernasjonale valg. Årets valg til EU-parlamentet foregikk fra 4. til 7. juni og var det syvende i rekken siden starten i 1979. For syvende gang sank også deltagelsen, som for 30 år siden var oppe i 62 prosent.

Denne gangen brydde bare 43 prosent av de nærmere 400 millioner velgerne seg med å stemme. Mange brukte stemmeseddelen til å stikke en finger i øyet på de etablerte politikerne.

Valget til den indiske nasjonalforsamlingen strakte seg over fire uker og ble avsluttet 13. mai. Omkring 60 prosent av de mer enn 700 millioner velgerne møtte frem. Resultatet var en tillitserklæring til Kongresspartiet, samtidig som en viltvoksende krattskog av småpartier for alle slags særinteresser også ble valgt inn.

Uventet utfall.

De to valgene, der en sjettedel av verdens befolkning hadde stemmerett, gikk annerledes enn mange hadde forestilt seg på forhånd. India, som ofte virker kaotisk og uoversiktlig, har slått inn på en klarere reformkurs. EU, som liker å oppfatte seg som målrettet og velorganisert, har strengt tatt ikke fått mandat til å gjøre noe spesielt. Ingen vet egentlig hva som skjer med Lisboa-traktaten om reform av EU-samarbeidet, når de politiske høststormene feier inn fra De britiske øyer.

India og EU ligner hverandre ved at begge er «flernasjonale» – et lappeteppe av språk, folkegrupper og religioner. Den viktigste forskjellen er at motsetningene i India utspiller seg i en samlet stat.

EU sliter stadig med balansepunktet mellom det nasjonale og det overnasjonale. Det var tydelig i valgkampen, der de overordnede sakene mer eller mindre forsvant. EU-valget ble en uforpliktende meningsmåling om populariteten, eller helst mangelen på sådan, til de 27 nasjonale regjeringene.

Uholdbart.

Det europeiske valget foregikk uten voldsbruk og stemmejuks – det skulle da også bare mangle. Men noen av verdens mest tradisjonsrike demokratier bør skamme seg over at seks av ti velgere sitter hjemme. Det gir små grupper som klarer å mobilisere sine tilhengere, altfor stor uttelling.

Flere illevarslende eksempler på dette kan observeres i Øst-Europa, der Slovakia satte bunnrekord i fremmøte med 19,6 prosent.

I Ungarn, som er hardt rammet av den internasjonale økonomiske krisen, klarte det høyreekstreme partiet Jobbik å kapre 15 prosent av stemmene. Jobbik er den partipolitiske grenen av Den ungarske garde, en halvmilitær organisasjon med antisemittiske trekk.

Lever i fortiden.

Garden tar mål av seg til å omgjøre «uretten» som Ungarn led i Trianon-traktaten etter første verdenskrig, da landet måtte gi fra seg tre fjerdedeler av sitt territorium. Valgdeltagelsen i Ungarn var 36 prosent.

Litt lenger øst erobret det ultranasjonalistiske Partiet for Stor-Romania mer enn åtte prosent av stemmene. I Romania var oppslutningen om valget 27 prosent. I Bulgaria oppnådde det antityrkiske partiet Ataka (Angrep) 12 prosent. Der var oppmøtet 39 prosent.

I Storbritannia fikk British National Party, som bare slipper inn hvite medlemmer, sine første to representanter i EU-parlamentet. En av dem er partilederen Nick Griffin, som har betydelig gjennomslagskraft med sin innvandringsmotstand i nedslitte industribyer. I Nederland ble det sterkt islamkritiske Frihetspartiet nest størst, bare slått av kristelig-demokratene.

Alt dette har skapt et inntrykk av at det nye EU-parlamentet kommer til å bli dominert av ytre høyre. Denne frykten er overdrevet. Også tidligere har de høyre-ekstreme hatt taleføre representanter, men de har aldri taklet den kompromisspregede arbeidsformen i forsamlingen. De aggressive nasjonalistene har heller ikke maktet å samarbeide innbyrdes. Tilhengerne av lov og orden har manglet noe så elementært som selvdisiplin.

De største taperne.

Om noen har grunn til selvkritikk etter dette valget, må det være den sosialdemokratiske venstresiden, som både i Storbritannia, Tyskland og Frankrike havnet på 15 til 20 prosent av stemmene. Det britiske Labour må tilbake til 1910 for å finne et like elendig resultat i et nasjonalt valg. De tyske sosialdemokratene opplevde sin laveste oppslutning siden annen verdenskrig. Det en gang så mektige franske sosialistpartiet var en hårsbredd fra å bli forbikjørt av det grønne partiet som norsk-franske Eva Joly ble innvalgt for.

Det har lenge vært en vedtatt sannhet at sosialdemokratiske partier har særlig høy troverdighet i økonomiske krisetider. EU-valget tyder på at de sentrumsorienterte høyrepartiene klarer å fylle oppgaven som forsvarere av velferdsstaten minst like godt. Dermed får sosialdemokratene begrenset rom for å manøvrere. Det må også være et tankekors for sosialdemokrater og venstresosialister at sinte og utålmodige velgere i Europa går til det ekstreme høyre.

Moderat tyngdepunkt.

Om EU hadde hatt en regjering basert på partienes styrkeforhold i parlamentet, ville den ha bestått av kristeligdemokrater og konservative, med enkelte liberale og sosialdemokratiske støttespillere. Slik sett passer det bra at Kommisjonen ligger an til en ny periode under ledelse av José Manuel Barroso, en forsiktig portugisisk konservativ som av sine kritikere blir anklaget for å mangle politiske visjoner.

De monumentale EU-bygningene i Brussel og Strasbourg rommer få ansikter som europeere flest kjenner igjen umiddelbart. Parlamentet er et populært tilfluktssted for politikere som har gjort sitt i hjemlandet. Men det er nesten ingen fra A-laget som satser sine beste år der – og det merkes.

Det er fare for at EU-valget om fem år kommer til å sette enda en bunnrekord.