BAN KI-MOON er i ferd med å bli en ulykke for FN. Halvveis i sin femårsperiode er den sørkoreanske diplomaten på vei til å bli den svakeste generalsekretær som verdensorganisasjonen noensinne har hatt. I så fall må han slå både Kurt Waldheim og Javier Perez de Cuellar, så det er ennå håp om å unngå bunnplassen. Men hans anonymitet og mangel på initiativ er illevarslende.
Aftenposten har offentliggjort et notat fra ambassadør Mona Juul til Utenriksdepartementet, der hun i svært klare vendinger beskriver misnøyen med Ban ved FN-hovedkvarteret i New York.
Notatet føyer seg til kritikken av Ban i internasjonale medier de siste månedene. For eksempel kalte den konservative amerikanske avisen The Wall Street Journal ham «den usynlige mannen».
Tillitskrise truer.
Generalsekretærens manglende evne til å takle sin ansvarsfulle stilling angår ikke bare ham selv og den nærmeste kretsen av medarbeidere. Hans tafatthet har konsekvenser for hele organisasjonen og hvordan den oppfattes av omverdenen.
Ambassadør Juul bruker den internasjonale finanskrisen som eksempel. Også FN har drøftet krisen, men har ikke «markert seg som den viktigste arenaen, og vakuumet er fylt av G20 og andre aktører». Notatet peker også på at FN heller ikke har profilert seg godt nok i miljø- og energipolitikken, enda dette er ment å være en prioritert oppgave.
Stor tyngde.
Til sammen har G20 to tredjedeler av jordens befolkning og 85 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt – samt en tilnærmet like høy andel av utslippene av klimagasser.
Påpekningen av G20s voksende betydning er helt sentral for at man skal forstå det som holder på å skje. G20 oppsto på slutten av 1990-tallet som et nødvendig supplement til G8-gruppen av verdens største industriland.
G8 består av USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Russland og Canada. Dette er med stor rett blitt kritisert for å være medlemslisten i en klubb av rike, vestlige land.
G20 ble startet for at de nye økonomiske stormaktene i verden også skulle få komme til orde. Gruppen består av de opprinnelige G8-landene pluss Kina, India, Indonesia, Sør-Korea, Tyrkia, Saudi-Arabia, Australia, Sør-Afrika, Brasil, Argentina og Mexico. Dessuten møter EU med en egen representant.
G20 gjør det mulig å samle et oversiktlig antall land, diskutere seg frem til løsninger og deretter gå løs på problemene. Dette i motsetning til kolossen FN, med sine 192 medlemsland og uendelige debatter der Lesotho, Vanuatu og alle de andre skal ha et ord med i laget.
På høyeste nivå.
USAs tidligere president George W. Bush var den første som for alvor tok konsekvensen av at G20 kan være et glimrende politisk arbeidsredskap. Gruppen hadde hatt årlige møter for finansministre og sentralbanksjefer siden 1999. Men så slo finanskrisen til for fullt, og 14.-15. november 2008 – halvannen uke etter presidentvalget – var Bush vert for et toppmøte i Washington mellom landenes stats- og regjeringssjefer. Det var så vellykket at den britiske statsminister Gordon Brown ledet et nytt møte i London 2. april.
President Barack Obama holder det neste toppmøtet 24.-25. september. Opprinnelig var det meningen å samle lederne i forbindelse med høstens FN-sesjon i New York, men så ble stedet endret. Ifølge Obama-administrasjonen falt valget på Pittsburgh for å markere den vellykkede økonomiske gjenreisingen av den tidligere stålbyen i Pennsylvania. Men selv om det ikke sies åpent, kan et annet motiv ha vært å markere avstand til FN.
Hva med Norge?
Den raskt økende aktiviteten i G20 reiser noen vanskelige spørsmål for Norge, som helt siden starten i 1945 har hatt et nærmest religiøst forhold til FN. Vår støtte har vært begrunnet med at FN er et forum for absolutt alle suverene stater. For et lite land har dette prinsippet en verdi i seg selv.
I sterk motsetning til dette står G20, som ikke har noe fast oppbygd apparat og består av de land som til enhver tid måtte bli invitert. Det innebærer eksempelvis at Spania og Nederland får delta, selv om de strengt tatt ikke er medlemmer. G20s styrke er effektivitet og handlekraft. Derimot er den demokratiske forankringen meget diskutabel.
Hvis G20 utvider sitt arbeidsområde fra økonomi og finans til å dekke et bredere spekter av saker, vil Norge komme i knipe – dersom vi da ikke i mellomtiden har skaffet oss indirekte representasjon ved å gå inn i EU.
Dermed er vi tilbake ved Ban Ki-moon. En mindre handlingslammet generalsekretær ville ha svart på utfordringen fra G20, selv om flere stormakter sikkert hadde mislikt det. Han kunne i det minste ha satt noen av organisasjonens lenge planlagte reformer på sin dagsorden. FN har ikke råd til å la det fortsette slik.
Kommentarer