EN UNDERLIG FORESTILLING fant sted i Burma 10. mai i fjor. Millioner av velgere sto i kø for å delta i en folkeavstemning om militærjuntaens forslag til ny grunnlov. Dette foregikk bare en uke etter at syklonen Nargis hadde spredt død og ødeleggelse i de utsatte kyststrøkene ved Det indiske hav.
Mange oppfattet folkeavstemningen som den endelige bekreftelse på at regimet hadde mistet kontakten med virkeligheten. Dette var altså hva myndighetene valgte å prioritere etter en naturkatastrofe som hadde etterlatt seg rundt 140000 omkomne og savnede. Myndighetene avviste samtidig at det var behov for internasjonal hjelp i stor skala.
«Alle» sa ja.
Regimet måtte imidlertid gjøre en liten innrømmelse overfor den gjenstridige virkeligheten. I de hardest rammede områdene ble avstemningen utsatt, men bare i to uker. Det offisielle resultatet viste at 92,5 prosent støttet grunnloven. Deltagelsen ble oppgitt til imponerende 98,1 prosent. Slike tall har knapt vært sett siden Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Neste år skal Burma holde valg med deltagelse av flere partier, i samsvar med regimets såkalte «veikart for demokrati». Dette kartet legger opp til en lang og kronglete tur – og det endelige bestemmelsesstedet er «et demokrati som får disiplinen til å blomstre».
Pynter fasaden.
Burma har hatt forskjellige varianter av militærstyre helt siden 1962, og det er ingenting som tyder på at offiserene har tenkt å trekke seg ut av politikken. I beste fall er det tale om å innføre et sivilt styre der de militære sitter med en hånd på rattet og en fot på bremsepedalen.
Her er det Aung San Suu Kyi kommer inn. Hun har laget vanskeligheter for juntaen før. I 1990 overrasket partiet hennes, Den nasjonale ligaen for demokrati (NLD), de militære ved å vinne det første frie valget på flere tiår. Utgangen på det dramaet var at generalene nektet å godta resultatet. Suu Kyi ble arrestert, og Burma gikk inn i en ny periode med beinhardt diktatur.
Det paradoksale er at forvalterne av statens fysiske makt fremdeles er redde for henne. De tar ikke sjansen på et nytt valg der burmeserne kan finne på å stemme «feil». Fra myndighetenes synspunkt var det derfor nesten for godt til å være sant da amerikaneren John Yettaw nylig tok seg inn i boligen der Suu Kyi sitter i husarrest – et fangenskap som formelt sett skulle ha utløpt 27. mai.
Skal holdes utenfor.
På papiret dreier den pågående rettssaken mot Suu Kyi seg om at hun har brutt vilkårene for husarresten ved å ta imot den ubudne gjesten. I virkeligheten handler det om å holde henne borte fra valget i 2010. Det viser seg at en snart 64 år gammel kvinne med sviktende helse truer regimet gjennom sin integritet og viljestyrke.
Rettssaken mot Suu Kyi, som kan ta mange uker, har allerede hatt konsekvenser for Burmas forhold til omverdenen. USA har for eksempel forlenget sanksjonene mot landet. Det skjer etter at utenriksminister Hillary Clinton i vinter varslet en kritisk gjennomgang av Burma-politikken. I Norge har utviklingsminister Erik Solheim (SV) kommet med lignende signaler. Slike planer blir nå lagt på is.
Den mest virkningsfulle reaksjonen er kommet fra ASEAN, den regionale samarbeidsorganisasjonen for landene i Sørøst-Asia. Tirsdag brøt ASEAN med sin vanlige forsiktighet i en uttalelse som uttrykte «alvorlig bekymring» over situasjonen og advarte regimet om at Burmas «ære og troverdighet» står på spill.
Den harde kritikken fra naboene må tydeligvis ha gjort et visst inntrykk, for onsdag ble rettssaken mot Suu Kyi og hennes medarbeidere åpnet for diplomater og journalister.
Det er likevel grunn til å tvile på at juntaen planlegger en generell oppmykning overfor opposisjonen. Mønsteret fra tidligere er at de militære gir noen små innrømmelser, for deretter å ta dem tilbake.
Autoritær filosofi.
Bak den steile holdningen ligger en ideologi som er utformet gjennom lang tid. Den går ut på at de militære er ryggraden i den burmesiske statsdannelsen. Følgelig har mennene i uniform et særlig ansvar for å definere hva som er best for land og folk.
Fra et opprinnelig sosialistisk utgangspunkt har generalene utviklet en stadig mer innadvendt nasjonalisme. Som et praktisk uttrykk for dette flyttet de i 2005 hovedstaden fra storbyen Rangoon til den avsidesliggende byen Naypyidaw langt inne i landet.
Den burmesiske nasjonalismen er også sterkt tilbakeskuende. De militære lederne dyrker gamle konger og historiske helteskikkelser på en måte som gir en europeer tydelige assosiasjoner til nazismen og fascismen. Budskapet er hele tiden «Burma for burmeserne».
Ingen bør være overrasket over at et slikt regime er vanskelig å presse.
Kommentarer