I DYP SORG over sin kones brå død kunne Morgan Tsvangirai i går se tilbake på sin første måned som Zimbabwes statsminister.
Tirsdag ble det holdt minnehøytideligheter for Susan Tsvangirai, som omkom i en bilulykke fredag. Hun ble regnet som en av sin manns viktigste rådgivere og var en klippefast støtte i hans mange år som leder av opposisjonen mot president Robert Mugabe.
Susan Tsvangirai ble drept da en lastebil kom over i feil fil og kolliderte med møtende trafikk. Lastebilen fraktet AIDS-medisiner som var gitt av USA.
Statsministerens bil lå som nummer to i et følge på tre kjøretøyer. Den ble truffet av lastebilens tilhenger, gikk rundt flere ganger og ble liggende på taket ved siden av veien. Selv slapp Morgan Tsvangirai fra det med lettere skader.
Kritisk situasjon.
I de første timene etterpå svirret ryktene om at ulykken var iscenesatt av Mugabe for å kvitte seg med mannen som han meget motvillig hadde tatt i ed som statsminister 11. februar. Disse mistankene var ikke grepet ut av løse luften. De såkalte sikkerhetsstyrkene har tidligere banket Tsvangirai helseløs og truet ham på livet.
Viste ansvarlighet.
Heldigvis utviste både statsministeren og partiet som han leder, Movement for Democratic Change (MDC), stor sinnsro etter den grufulle ulykken. MDC krevde straks at hendelsesforløpet måtte granskes nærmere, men advarte mot å trekke forhastede slutninger. Tsvangirai har senere understreket meget sterkt at ingenting tyder på «urent spill».
Uansett hvilke motiver som lå bak, gjorde det inntrykk at Mugabe møtte opp i metodistkirken i Harare tirsdag for å uttrykke sin medfølelse og oppfordre alle til å samarbeide og avstå fra vold.
Det var en reell risiko for at kollisjonen fredag kunne ha utløst et borgerkrigslignende oppgjør. Den umiddelbare faren for en slik konfrontasjon ser nå ut til å være over. Det betyr igjen at samlingsregjeringen kan ta fatt på noen av sine mest presserende oppgaver.
Det må sies at maktbalansen i Zimbabwe fortsatt vipper tydelig i favør av president Mugabe og hans parti ZANU-PF. Mugabe har fremdeles kontroll over hæren. Han har også beholdt betydelig makt over politiet, ettersom de to samarbeidspartnerne har hver sin statsråd i innenriksdepartementet.
Nye krefter.
Flere statsråder fra den tidligere opposisjonen har vist lovende takter, særlig med tanke på det svake startgrunnlaget. Det gjelder for eksempel finansminister Tendai Biti. Han er generalsekretær i MDC og kjent som en handlekraftig organisator. Det kan behøves når han skal få liv i en økonomi med verdens høyeste prisstigning, akutt varemangel og en arbeidsledighet på over 90 prosent.
Undervisningsminister David Coltart har greid å få de 62000 medlemmene av lærerforbundet tilbake på jobb. Sammen med Biti fant han frem til midler som gjorde at lærerne og andre offentlig ansatte fikk utbetalt 100 amerikanske dollar i lønn for februar. Det falt selvsagt i god jord etter at lønnen i lokal valuta knapt nok holdt til en bussbillett.
Slike lyspunkter kan selvsagt ikke skjule at mye stadig er ved det gamle. Fremdeles er syv millioner mennesker avhengige av matvarehjelp for å klare seg. De elendige sanitære forholdene og sammenbruddet i helsevesenet ødelegger fortsatt hverdagen for mange. En seiglivet koleraepidemi ser ut til å ha kulminert, etter at mer enn 4000 mennesker har mistet livet og nærmere 90000 er blitt smittet.
Trenger hjelp.
Det er helt åpenbart at Zimbabwes problemer er så omfattende at de ikke lar seg løse uten betydelig støtte utenfra. En delegasjon fra Det internasjonale pengefondet (IMF) er nå på besøk for å danne seg et bilde av situasjonen. Som det første vestlige landet varslet Australia i går at den direkte bistanden kommer til å bli gjenopptatt.
Også Norge følger nøye med. Utviklingsminister Erik Solheim og statssekretær Raymond Johansen har planer om et besøk senere i denne måneden for å innlede en politisk dialog og diskutere bistandsspørsmål. Om reisen blir gjennomført, blir besøket det første på politisk nivå til Zimbabwe på åtte år.
Mange ømtålige spørsmål må avklares før bistanden kan gjenopptas for fullt. Ikke minst må planene om at staten skal overta gårder og bedrifter legges til side for godt. Hele det økonomiske systemet må åpnes for innsyn, slik at hjelpen ikke forsvinner i korrupsjon blant Mugabes gamle støttespillere.
Disse kravene må veies mot hensynet til at Tsvangirai trenger noen konkrete resultater å vise til. Samlingsregjeringen i Zimbabwe er resultatet av et kompromiss med store mangler, men er tross alt landets beste mulighet til å komme seg ut av elendigheten.
Kommentarer