LEDERE KAN BLI VALGT på mange måter. En av de mest uheldige er å oppnå sin posisjon fordi det ikke er mulig å få valgt noen annen. Det er dette som nå har skjedd i Afghanistan, der Hamid Karzai kan ta fatt på en ny femårsperiode som president.
Karzais mandat fra folket består i at han fikk flest stemmer, men ikke flertall, i første valgrunde 20. august. Dette valget var så gjennomsyret av fusk og fanteri at det trengtes to måneder med kontrolltelling og forhandlinger for å komme frem til et slags resultat.
Lørdag skulle annen omgang av presidentvalget ha funnet sted. Den forestillingen blir afghanske velgere og en skeptisk verdensopinion spart for. Den eneste motkandidaten, tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah, trakk seg. Han ville ikke være med på å legitimere et valg som lå an til å bli like skjemmet av uregelmessigheter som det forrige.
Hva slags demokrati?
Strengt tatt er det ingen grunn til å sørge over at valget 7. november ble avlyst. Likevel er det dypt problematisk at Hamid Karzai bare regjerer videre på denne måten. Tross alt har et av de mest brukte argumentene for det internasjonale engasjementet i Afghanistan vært behovet for å stable på bena et noenlunde funksjonsdyktig demokratisk system.
Noen vil sikkert si at dette er en naiv og lite realistisk tanke. Men de som mener det, bør ikke innbille seg at amerikanske og europeiske velgere for all fremtid er villige til å sende soldater i krig for et regime som er både korrupt og ineffektivt.
Ny strategi.
Barack Obama ser åpenbart dette poenget. I disse dager, ett år etter at han ble valgt til president, nærmer han seg konklusjonen i en omfattende gjennomgang av USAs strategi i Afghanistan. Lekkasjer tyder på at han vil støtte en viss økning av tallet på amerikanske soldater for å beskytte de største befolkningssentrene og de viktigste transportveiene i landet.
Denne avgjørelsen ville ha vært mye lettere å ta, dersom Afghanistan hadde hatt en handlekraftig regjering med et utvetydig mandat fra folket. I mangel av dette må Obama nøye seg med å lokke og true Karzai til å samarbeide.
Da Obama gratulerte Karzai etter «seieren», minnet det om en ønskeliste over saker der USA vil ha presidenten til å rydde opp. Øverst på Obamas dagsorden står skjerpet kamp mot korrupsjonen i den afghanske regjeringen.
Denne oppgaven blir ikke enklere av at Karzais familie er innblandet i mildt sagt tvilsomme forhold. Presidentens bror, Ahmed Wali Karzai, er etter amerikanernes mening en sentral aktør i den innbringende opiumstrafikken.
Brutale allierte.
En annen problematisk side ved presidentens politikk er hans samarbeid med lokale krigsherrer som har mye blod på hendene. Den mest beryktede er Abdul Rashid Dostum. Han skal ha stått bak drapet på flere tusen Taliban-tilhengere som ble tatt til fange under krigen i 2001.
Alliansen med de brutale krigsherrene er basert på en hestehandel: Karzai gir dem tilnærmet frie hender i sine områder, mot at de lar være å motarbeide regjeringen i Kabul. Det siste er en form for «livsforsikring» for Karzai, og det var ingen tilfeldighet at han pleiet vennskapet med krigsherrene under opptakten til presidentvalget.
Det blir svært komplisert å presse Karzai til å legge dette samarbeidet på is. Han vet at han kan få bruk for krigsherrene den dagen de internasjonale styrkene begynner å trekke seg ut.
Forslag om en nasjonal samlingsregjering har vært lansert med jevne mellomrom de siste månedene. Foreløpig har et slikt prosjekt strandet på at Karzai for enhver pris vil unngå å miste posisjoner som hans folk kontrollerer i dag.
Abdullah regner på sin side med at tiden arbeider til hans fordel. Opposisjonslederen er ikke interessert i en ordning som gjør at han blir medansvarlig for Karzais politikk, uten å få noe særlig igjen. Der står saken i dag, men partene driver hestehandel i det stille. Situasjonen kan forandre seg fort.
Trenger ekspertise.
Et absolutt minstekrav til Karzai er at han slipper til flere fagfolk som har kunnskaper om saksområdene de er satt til å forvalte. Behovet for dette er akutt, både i sentralregjeringen og ute i provinsene. Bare slik kan den afghanske befolkningen gjøre seg håp om litt bedre levevilkår og en noe enklere hverdag.
Den andre store utfordringen er av mer politisk art. Det dreier seg om å strekke ut en hånd til kretser som kanskje kan lokkes ut av Talibans favntak, dersom de får et annet sted å søke samarbeid. Det er en formidabel oppgave, som er helt avhengig av at regjeringen i Kabul sørger for orden i sitt eget hus.
Den opprydningen er det Karzai som må lede. Verden kommer til å følge ham nøye i de nærmeste ukene.
Kommentarer