VERKTØYKASSEN er ikke tom, men innholdet begrenser seg til en rusten sag, en sløv kniv og en hammer med brukket skaft. Det er dårlig utvalg i effektive virkemidler når verden skal presse Iran til å samarbeide om sitt atomprogram. I stedet blir det å prøve på nytt med de gamle redskapene. Utsiktene til suksess er små.
Iran begynte i går å fremstille høyanriket uran, et nytt skritt på veien mot en kjernefysisk sprengladning. Myndighetene planlegger å starte bygging av ti nye anrikningsanlegg i løpet av et års tid. Resultatet vil før eller senere bli den islamske republikkens første atombombe.
Diplomatisk nederlag.
Først og fremst er denne farlige utviklingen et tilbakeslag for USAs forsøk på å få iranerne i tale gjennom aktivt diplomati. Dette var Barack Obamas nye linje da han overtok som president for et drøyt år siden. Forgjengeren George W. Bush plasserte Iran i «ondskapens akse» og førte en politikk preget av konfrontasjon. Obama-administrasjonen ville heller ha dialog og fornuftige samtaler. I dag må vi dessverre konstatere at ingen av oppskriftene har virket etter hensikten.
De fem medlemmene av FNs sikkerhetsråd – USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike – har sammen med Tyskland forsøkt å forhandle frem en løsning. Iran skulle åpne for innsyn i atomprogrammet og sikre at det utelukkende tjener legitime formål. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) var tiltenkt rollen som praktisk tilrettelegger og kontrollør.
Verdiløs «avtale».
I høst så det faktisk ut til at partene hadde oppnådd enighet. Iran skulle sende uran ut av landet for å bli anriket til en grad som egner seg til sivil bruk, men som er ubrukbar til atomvåpen. Overenskomsten ble fremstilt som et gjennombrudd, men gleden skulle bli kortvarig. Iran begynte snart å distansere seg fra den påståtte avtalen og truet i stedet med å sette i drift en rekke nye anrikningsanlegg. Det er nettopp det som nå skjer.
Lærdommen av dette er at atomforhandlinger med Iran er en diplomatisk risikosport. Prestestyret har aldri vært enkelt å forholde seg til, men det siste halve året er det blitt enda vanskeligere. Uroen i landet etter det omstridte gjenvalget av president Mahmoud Ahmadinejad i juni har skapt splittelse blant makthaverne. Det medfører at iranske forhandlere ikke nødvendigvis har ryggdekning for alt de sier og gjør. Løfter gjelder inntil noe annet er bestemt.
Ønsketenkning.
Noen mener at det bare gjelder å vente til den interne tautrekkingen er avgjort, eventuelt til et nytt styre er på plass i Teheran. Dette er optimistisk på grensen til ønsketenkning. Maktkampen kan bli langvarig, og et snarlig regimeskifte virker lite sannsynlig. På kort sikt kan det faktisk hende at de mest reaksjonære og autoritære kreftene blir styrket. Og selv om den mer liberale fløyen skulle vinne frem, så er det ikke dermed sagt at de kontroversielle delene av atomprogrammet blir avviklet. Mange iranere – også innenfor opposisjonen – mener at det dreier seg om overordnede nasjonale interesser som må forsvares mot innblanding utenfra.
Et militært angrep, enten fra USA eller Israel, virker heller ikke som en realistisk utvei. Det er usikkert hva som kan oppnås ved å bombe iranske atomanlegg, der de mest sårbare delene etter alt å dømme er plassert dypt inne i fjellet. Det er lite trolig at man kan sette prosjektet ut av spill for godt. Det mest nærliggende er at atomforskerne blir forsinket med et år eller to.
Et annet viktig motargument er reaksjonen i de muslimske landene, der Iran kan oppnå heltestatus og den vestlige verden bli møtt med tilsvarende forsterket hat. Israel vil selvsagt være ekstremt utsatt i tiden etter et angrep mot Iran.
Nye straffetiltak.
Fravær av gode alternativer gjør at skjerpede sanksjoner mot Iran fremstår som det mest gjennomførbare alternativet. USA snakker om målrettede straffetiltak for å ramme Revolusjonsgarden, som driver en omfattende økonomisk virksomhet og er en kilde til personlig berikelse for sentrale personer innen regimet. Slike sanksjoner kan antagelig svi for enkelte, men vil de klare å stikke kjepper i hjulene for atomprogrammet?
Når det gjelder sanksjoner som virkelig biter, er det som alltid et spørsmål om hvor langt Kina og Russland ønsker å gå. Reaksjonen fra den kanten er vanligvis å anbefale fortsatte forhandlinger. Saken blir ikke enklere av at det også er uenighet mellom USA og flere land i EU, som tenker på sine investeringer i Iran.
Konklusjonen er temmelig nedslående: Lederne i Teheran regner kaldt og kynisk med at de kan fortsette å utvikle sin militære atomteknologi. Mye tyder på at de har rett i den vurderingen. Det er mer sannsynlig enn noen gang at Iran kommer til å produsere en atombombe.
