GROVE FEILVURDERINGER preget opptakten til invasjonen i Irak i mars 2003. Det dreide seg ikke bare om diktatoren Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen, som syv år senere fremdeles ikke er funnet. Like kritikkverdig var den manglende planleggingen av hva som skulle skje etter at soldatene fra USA, Storbritannia og andre land hadde okkupert Irak og fått ansvar for mer enn 30 millioner mennesker.

President George W. Bush og hans nærmeste medarbeidere baserte seg i realiteten på et optimistisk håp om at Irak etter en kortere overgangsperiode ville få en sterk og handlekraftig regjering. På den måten ville et demokratisk Irak også bli en effektiv motvekt mot prestestyret i Iran. Ønsketenkning er en høflig betegnelse på dette. Virkelighetsflukt er et mer presist ord.

Nøkterne forventninger.

De siste årene har vært en brutal påminnelse om at veien til et stabilt Irak er urovekkende lang. Så har da også perspektivet endret seg dramatisk siden de nykonservative Bush-rådgiverne drømte om Irak som et nytt fyrtårn for vestlige verdier i Midtøsten. I dag har USA en president som er valgt på et løfte om å trekke soldatene tilbake. Barack Obama følger en timeplan som går ut på at styrkene skal reduseres til 50000 innen august. De siste skal ut før slutten av 2011. Etter den tid vil det bare bli et meget begrenset amerikansk nærvær i Irak.

Tiden er knapp.

Nå haster det å stable på bena en regjering som kan stå støtt med egen hjelp, slik at USA får trukket seg tilbake uten forsinkelser. Selv et så begrenset mål kan bli vanskelig å oppnå. Vi kan regne med at Iran, den sjia-muslimske stormakten i regionen, ser på det hele med skadefryd.

De internasjonale reaksjonene etter valget i Irak 7. mars var preget av lettelse. Et massivt sikkerhetsoppbud sørget for at «bare» 38 mennesker ble drept og omkring 100 såret i voldshandlinger på valgdagen. Deltagelsen endte på rundt 62 prosent. Det ble raskt påpekt at dette er høyere enn oppslutningen om det amerikanske presidentvalget i 2008. USAs visepresident Joe Biden spådde allerede før valget at håndteringen av Irak kan bli husket som en av Obama-administrasjonens «store prestasjoner».

«Dette er en suksess, og vi gratulerer irakerne», sa Ramin Mehmanparast, talsmann for utenriksdepartementet i Iran. Han slo tirsdag fast at «all internasjonal kontroll» bekrefter at valget gikk rett og riktig for seg. Det var litt av en attest fra et regime som selv jukset seg til en overlegen seier for Mahmoud Ahmadinejad i presidentvalget i fjor...

Dype skillelinjer.

Irakerne har i stor grad stemt etter religiøse og etniske skillelinjer. Grovt regnet kan man si at den irakske befolkningen består av 60 prosent sjia-muslimske arabere, 20 prosent sunni-muslimske arabere og 20 prosent kurdere. Det finnes mange politiske partier, men de aller fleste henvender seg kun til en bestemt gruppe.

Etter at over tre fjerdedeler av stemmene er talt opp, ligger tre partier nokså nær hverandre i oppslutning. Statsminister Nouri al-Malikis Rettsstatsallianse står sterkt blant sjia-muslimene og er praktisk talt like stor som den ikke-religiøse Iraqiya-alliansen, som ledes av tidligere statsminister Iyad Allawi. Han er selv sjia-muslim, men de fleste av Iraqiyas velgere er sunni-muslimer. De ble favorisert under Saddam Hussein, og ved valget i 2005 gjennomførte de en effektiv boikott. Denne gangen møtte sunni-muslimene opp, med betydelige følger for den interne maktbalansen i Irak.

Det tredje store partiet, Den irakske nasjonale alliansen, er en ytterliggående sjia-muslimsk gruppering under ledelse av Muqtada al-Sadr. Det hører også med til bildet at den kurdiske befolkningen har sine egne partier, som kan bli tungen på vektskålen når den nye regjeringskoalisjonen skal settes sammen.

Lang dragkamp.

Selv om de endelige stemmetallene ikke foreligger, er det lett å se at det ligger an til mange måneder med politisk hestehandel. Det er heller ikke gitt at alle partier kommer til å godta valgresultatet, noe som åpner for farlige konfrontasjoner.

To ting kan med temmelig stor sikkerhet spås om den neste irakske regjeringen: Den vil fungere dårlig og være plaget av indre motsetninger fra første dag. Og den kommer til å ta mest hensyn til det sjia-muslimske befolkningsflertallet. Begge deler vil passe Iran bra.

Det er absolutt ikke slik at de sjia-muslimske araberne i Irak automatisk gjør alt som deres iranske trosfeller sier. Det finnes en iraksk nasjonalisme som sørger for at press fra Teheran ikke vil bli godt mottatt i Bagdad. Men det viktigste for iranerne er at Irak forblir svakt og splittet. Det ønsket blir nok oppfylt.

Men i USA vil mange amerikanere spørre: Var dette virkelig verdt så mange menneskeliv og så mange dollar?