En lærdom for andre?

NORGE ER SJELDEN i det internasjonale nyhetsbildet. Heldigvis, vil nok mange si. Mangel på reelle kunnskaper om Norge merkes godt på tolkningen av terrorhandlingene sist fredag. Klisjeene tas flittig i bruk. Det er knapt noen ende på hvor fredfylt, idyllisk og naturskjønt vårt kjære fedreland er.

Et av de mer hemningsløse eksemplene finnes i The Daily Telegraph, en sober og solid britisk avis, enten det er snakk om utgaven på papir eller nett. En overskrift forteller at «denne tragedien markerer slutten på Norges uskyld». Et bilde av et par som ror på en norsk fjord, ledsages av en tekst der det opplyses at «den norske drømmen er uopprettelig knust». Og slik fortsetter det.

Tapt paradis.

Artikkelforfatteren, den norskættede Anthony Browne, skildrer det norske samfunnet som en stor landsby der «Kong Harald sitter på trikken sammen med sine undersåtter, og kriminaliteten er så lav at folk ofte lar være å låse dørene sine».

Alt er med: 17. mai, Nobels fredspris, oljerikdommen, den store u-hjelpen og vår manglende fortid som kolonimakt. Men så dukker det opp «en blond norsk bonde», Anders Behring Breivik, og ødelegger alt sammen. Nå blir de motvillige nordmennene tvunget til å ta et oppgjør med sine «demoner».

Mye kunne sies om dette, for eksempel at den såkalte «norske uskylden» snarere gikk tapt 9. april 1940 enn 22. juli 2011.

Fortiden lever.

Hovedinntrykket er likevel det romantiske og antikverte bildet av Norge som formidles i flere utenlandske medier. Mange tror visst at Norge fortsatt består av småsamfunn der hvite, hardt arbeidende lutheranere rår grunnen alene. I slike omgivelser blir en grusom terroraksjon stående som uforklarlig og eksotisk på samme tid.

Rett skal være rett, noen observatører prøver å trenge dypere inn i problemene. En av dem er Ross Douthat, konservativ kommentator i The New York Times.

Han har studert Breiviks «manifest» og gjort et urovekkende funn: Hvis man tar bort de verste overdrivelsene og konspirasjonsteoriene, ligner en god del av samfunnskritikken i «manifestet» sterkt på argumenter som iblant fremføres på høyrefløyen i amerikansk og europeisk politikk.

Samtidig antyder Douthat at den demokratiske høyresiden i flere land har banet vei for mørke krefter ved å bagatellisere og bortforklare problemene som ekstremisten Breivik ønsker å bekjempe med alle midler.

Undervurdert fare.

Flere kommentatorer bruker de vonde erfaringene fra Norge som utgangspunkt for å advare mot ytre høyres fremmarsj. Britiske The Guardian plasserer for eksempel Breivik inn i en voldsforherligende, høyreekstrem tankeverden som sikkerhetsmyndighetene i flere europeiske land åpenbart har undervurdert.

Dette er muligens riktig, men terrorsaken i Norge handler tilsynelatende ikke om det organiserte ytre høyre. Disse miljøene er, som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har påpekt flere ganger, både tallmessig svake og uten karismatiske lederskikkelser som kan trekke andre med seg.

Så vidt vi vet, var terroren 22. juli planlagt og gjennomført av én mann. Om andre har vært delaktige – noe som ikke kan utelukkes – vil det trolig vise seg å være i en begrenset og perifer rolle.

En terrorist som opererer mer eller mindre alene, må bruke lang tid på å forberede seg, men det oppveies av fordelene. Det er ingen fare for at noen hopper av og lekker opplysninger. Behovet for kommunikasjon mellom gruppemedlemmene faller naturligvis bort. Slik elimineres noen av de vanligste årsakene til at sikkerhetsmyndighetene avslører aksjoner på forhånd.

Al-Qaida.

Dette faktum har selvsagt ikke bare de høyreekstreme merket seg. Terrornettverket Al-Qaida er inne på de samme tankene.

Etter at Osama bin Laden ble likvidert i Pakistan i begynnelsen av mai, har nestlederen Ayman al-Zawahiri rykket opp. Blant annet ifølge Der Spiegel har den nye sjefen klare meninger om behovet for nye arbeidsformer.

Zawahiri mener at Al-Qaida må ta konsekvensen av at deres motstandere er blitt dyktigere. Omfattende operasjoner med mange deltagere og komplisert logistikk, slik verden opplevde 11. september 2001, lar seg ikke lenger gjennomføre.

Zawahiri vil satse på individuelle aksjoner og små, tett sammensveisede grupper med utstrakt selvstendighet. Behovet for å kommunisere med andre deler av nettverket vil være minimalt. På denne måten kan overraskelsesmomentet erobres tilbake.

I Norge var det ikke Al-Qaida som slo til. Men fremgangsmåten ligner på det Zawahiri snakker om. Også en liten, målrettet aksjon kan gjøre stor skade og påføre mange mennesker dyp sorg.