AFTENPOSTEN ER blitt oppfordret til å ta selvkritikk for avisens journalistikk i den såkalte Bærumsaken. Tidligere forlagssjef Andreas Skartveit kritiserte oss i et leserinnlegg mandag for ikke å ha beklaget avisens dekning.
Bærumsaken utspant seg for 10–11 år siden. En overlege ved Bærum sykehus hadde anmeldt en annen overlege ved samme sykehus for å ha gitt en pasient aktiv dødshjelp. Aftenposten dekket saken gjennom halvannet år: Politiets etterforskning, Helsetilsynets tilsynssak og valg av sakkyndige i to runder, den medisinsk-etiske debatten om grensen mellom smertelindring i livets sluttfase og aktiv dødshjelp.
Etterforsket.
Andreas Skartveit bruker sterke bilder når han sammenligner Aftenposten med en jeger på revejakt. Jegerens mål er som kjent å drepe og flå reven (helsedirektør Anne Alvik?). Skartveit ser ut til å ha glemt hva Bærumsaken dreide seg om: Politiet etterforsket en anmeldelse om aktiv dødshjelp på en pasient, gjennom det som den gang ble kalt terminal sedering.
Før Aftenposten gikk inn i saken, konkluderte Helsetilsynet bare med kritikk av den anmeldte overlegen for manglende journalføring. I Helsetilsynets andre tilsynsrunde (etter at Anne Alvik hadde tatt permisjon som helsedirektør) er konklusjonene markert skjerpet. Tilsynet slo da bl.a. fast at den aktuelle pasienten ble gitt uforsvarlig behandling og at den anmeldte overlegen hadde utøvet uforsvarlig legevirksomhet. Tilsynet uttalte da bl.a. (juni 2000):
«Helsetilsynet har etter en helhetlig vurdering kommet til at det verken i pasientjournal eller i etterfølgende uttalelser beskrives at pasienten hadde så sterke vedvarende smerter at de kan anses som indikasjon for sedasjon i terminal fase iverksatt 25. juni 1998.»
Henlagt.
Riksadvokaten henla senere saken under henvisning til bevisets stilling. Men en slik sak kunne fått et helt annet utfall, gitt Helsetilsynets faglige konklusjon.
Justisdepartementet konkluderte med at det ikke forelå lovstridig inhabilitet i Helsetilsynet. Men vurderinger av habilitet kan være krevende og inneholder som regel innslag av skjønn. Ved oppnevning av sakkyndige i en så alvorlig sak må det være legitimt å problematisere og kritisere habilitetsvurderinger. I Bærumsaken ble dette gjort, knyttet til at den anmeldte overlegen hadde vært gjest i 40-årsdagen til Helsetilsynets saksbehandler.
Dømmekraft.
Lege og stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, teolog og stortingsrepresentant Inge Lønning og professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk var blant de sterkeste kritikerne av Helsetilsynets og Anne Alviks håndtering av Bærumsaken, blant annet i Aftenposten. I min virkelighetsforståelse var og er ikke disse dresserte bikkjer som lar seg lokke eller presse av journalister til å gå på dødelig jakt. De omfattes ikke av Vær Varsom Plakatens bestemmelse: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft».
Kritikken mot Aftenpostens dekning av Bærumsaken er kommet i ettertid, når vi kjenner det endelige utfallet av alle sider av saken. Journalistikk drives mens hendelsene skjer, saken er i utvikling og ingen vet utfallet.
Kan hende var det enkeltheter i Aftenpostens dekning som kan kritiseres. Jeg har én kritisk oppfatning: Aftenposten skrev for mye om saken. Vi vet nå at nettopp mengden av omtale, det samlede medietrykket, er det som oppleves mest belastende for dem som utsettes for sterkt kritisk medieomtale.
Riktig å dekke.
Men det er samtidig min oppfatning at det var riktig av Aftenposten å dekke Bærumsaken grundig, og at de substansielle opplysninger vi brakte til torgs var korrekte. Aftenposten ville sviktet sin samfunnsoppgave hvis vi ikke fulgte sakens utvikling gjennom uavhengig og kritisk journalistikk. Grenseoppgangen mellom smertelindring i livets sluttfase og aktiv dødshjelp er et stort, vesentlig og vanskelig etisk spørsmål som angår allmennheten.
Kommentarer