MENS WIKILEAKS GRUNNLEGGER har brukt julen i husarrest til å forberede sitt forsvar mot anklager om seksuelle overgrep, har Aftenposten publisert en rekke artikler basert Wikileaks lekkasjer. Flere artikler om store og viktige internasjonale temaer vil komme i dagene og ukene fremover.

Julian Assange er, etter det vi kjenner til, mildt sagt lite fornøyd med at også Aftenposten har fått hele den såkalt «Cablegate» med 251287 amerikanske diplomatdokumenter fra en kilde. Wikileaks har sørget for at hemmelige dokumenter blir til nyheter, men organisasjonen har etablert sitt eget nyhetsmonopol.

Det er en styrke for et samfunn når de med størst makt ikke kan basere seg på at deres hemmeligheter aldri vil bli kjent

Aftenposten er ikke med i det Assange omtaler som konsortiet, de få internasjonale redaksjonene som fra starten ble invitert til å delta i publiseringen av alle dokumenter. Vi har ikke skrevet under på den konfidensialitetserklæringen som hindrer samarbeidspartnerne i å publisere saker uten eksplisitt avtale med Wikileaks.

Mediestrategi

Paradoksalt nok er altså sjefen for en av tidenes største lekkasjer sint fordi det har lekket fra hans egen lekkasje. Det ødelegger hans strategi for når og hvor dokumenter om internasjonale konflikter og temaer skal offentliggjøres. Wikileaks har en medieplan som skal sikre dem selv best mulig omtale og bidra til mest mulig internasjonal debatt rundt lekkasjenes innhold.

De første artiklene fra «Cablegate», som ble publisert for en måned siden, omhandlet enkle, folkelige temaer som ramsalte karakteristikker av statsledere og toppolitikere. Mens lekkasjer som omhandler krigen og konfliktene i Midtøsten, først skulle offentliggjøres i februar, ifølge medieplanen. Denne planen følger ikke Aftenposten.

Internettorganisasjonens idé er å bidra til full åpenhet som grunnlag for folkestyre og demokrati. Personer med kjennskap til løgn eller tilbakeholdelse av informasjon hos regjeringer og myndigheter, eller til korrupsjon, skal kunne offentliggjøre informasjonen hos Wikileaks uten at deres egen identitet blir kjent. Dette er et aktverdig formål og er sammenfallende med hvordan seriøse, tradisjonelle redaksjoner definerer sitt samfunnsoppdrag. Men vi vet at praktisering av en slik åpenhetsfilosofi kan støte mot andre etiske hensyn i journalistikken. Vi stilles overfor dilemmaer.

Tyven og heleren

Med Wikileaks-lekkasjene formidler vi trolig tyvegods i form av stjålet informasjon. Til alle tider har nyhetsredaksjoner brukt informasjon der det hefter noe ved metoden som kilden har fått informasjonen på. Det kan være papirer som er tyvlånt og kopiert uten tillatelse, lovpålagt taushetsplikt som er brutt, samtaler som er overhørt i hemmelighet.

Når informasjonen dreier seg forhold av vesentlig betydning, spør ikke journalisten eller redaktøren hvordan informasjonen er skaffet til veie. Det veier tyngst at offentligheten får kjennskap til forhold av stor betydning for enkeltmenneskene, nasjonen eller verdenssamfunnet. Det er en styrke for et samfunn, også for det internasjonale, når de styrende og de med størst makt ikke kan basere seg på at deres hemmeligheter aldri vil bli kjent.

USA-kritisk

Wikileaks-lekkasjene har ført til mye kritikk mot USA. Dette er en effekt av at det er herfra lekkasjene har kommet. Så langt gir Wikileaks-journalistikken et skjevt bilde at hvem som er verdens skurker og løgnaktige. For de største brudd på menneskerettighetene og den mest omfattende korrupsjonen skjer hos andre stormakter. Men som verdens eneste supermakt trenger USA å bli passet på av vaktbikkjer. Og som et demokrati med rettssikkerhet og frie valg, er det også her sjansen er størst for at de ansvarlige blir stilt til ansvar når løgner og bedrag blir kjent.

Uten korreksjon

Informasjonen fra «Cablegate» er ensidig og gir ikke det fulle, sanne bildet. Det er amerikanske diplomaters formidling av samtaler og deres oppfatning av situasjoner som er beskrevet. Vi vet ikke hva som egentlig ble sagt eller hvordan andre parter opplevde de forhold som diplomatrapportene omtaler. I god journalistikk skal opplysninger som stammer fra bare én kilde, sjekkes med minst én annen kilde. Og de som utsettes for kritisk omtale, skal ha anledning til å svare for seg. Men temaene i Wikileaks-lekkasjene har en slik karakter at fakta ofte ikke lar seg sjekke, og omtalte personer og institusjoner ikke vil kommentere opplysningene. Resultatet blir at den amerikanske versjonen blir stående uimotsagt.

Likevel velger Aftenposten å lage mye journalistikk basert på «Cablegate»-dokumenter, fordi disse gir vesentlige innblikk i verdens konflikter, kriger og diplomati. Men vi prøver å gjøre premissene klare og å gjøre oppmerksom på de nødvendige forbehold.

Fremveksten av en sterk åpenhetskultur på nettet gjør at vi trolig kommer til å stå overfor flere slike journalistiske utfordringer i årene som kommer.