KARL JOHANS GATE fra Jernbanetorget og noen kvartaler oppover er okkupert av tiggere, narkomane og prostituerte. Afrikanske kvinner selger seksuelle tjenester helt åpenlyst. Overraskende nok har de mange kunder, til tross for at det er straffbart å kjøpe sex. Lommetyver opererer i området, og butikktyverier florerer. Vektere med håndjern i beltet vokter butikkene, og politiet patruljerer med ujevne mellomrom.

Egentlig er det veldig trist at Oslo-folk og tilreisende turister ikke tør bruke byen i helgene og om kveldene. Forholdene på Karl Johan og områdene rundt er verre enn før, hevdes det. Mange reagerer sterkt over at forholdene er som de er i Oslos paradegate.

Slotsvejen

Men hele Karl Johans gate, fra Oslo S til Slottet, har aldri vært noen paradegate. Gaten ble oppkalt etter kong Karl Johan. Men før hans tid hadde strekningen mellom Egertorget og Jernbanetorget hatt egne navn, inntil de ble slått sammen i 1840 og kalt Østre Gade.

Strekningen vestover fra Egertorget ble en del av byutvidelsen i forbindelse med byggingen av Slottet. Slottsarkitekt Linstow ville ha en paradegate mellom byen og det nye slottet. I 1840 ble gaten kalt Slotsvejen.

I 1852 ble den oppkalt etter Karl Johan. Samtidig sto universitetsbygningene ferdige. Fasjonable bygårder ble bygget langs nordsiden av gaten. Da stortingsbygningen sto ferdig i 1866, ble østre og vestre del av gaten slått sammen og kalt Karl Johans gate.

Motorvei

Egertorget har alltid utgjort et slags skille mellom øst og vest, mellom det «fattige» og det «rike og mektige» Oslo. Står man på Egertorget og ser i retning Slottet, nyter man synet av monumentale bygg og grønne lunger. Motsatt vei ser man et trangere gateløp og eksempler på byplanlegging som ikke er noen suksess. Hvem husker vel ikke 1960-tallet da det ble planlagt motorvei akkurat her. Både på 60- og 70-tallet var det en heftig debatt om bevaring eller riving. Arkitekter ville rive alt bortsett fra de monumentale bygningene. Bystyret vedtok å bygge høyhus langs Karl Johan. Helt opp mot 40 etasjers bygg ville noen ha. Det ble det aldri noe av.

Kriminalitet

Noe av årsaken til dagens problemer med narkotika, prostitusjon og tigging finner vi i en manglende og helhetlig byutvikling. Det hadde sett annerledes ut dersom planene hadde vært av samme standard og med de samme krav som til planene for utviklingen fra Egertorget til Slottet.

Oslo sentrum er et lite, avgrenset område. Oslos sentralstasjon ligger nederst i Karl Johan. Jernbanestasjoner i større byer trekker nesten alltid til seg lyssky individer og kriminell aktivitet.

Det har i mange tiår foregått prostitusjon, narkoomsetning og tyveri og ran i områdene rundt Oslo S. Leser man aviser fra 1950-tallet og oppover, finner man historier om tilreisende som er ranet eller fristet av prostituerte. Flere drap har skjedd her.

På 70-tallet preget gatebarna, de gutteprostituerte og narkomane miljøet. Kun en kort periode har rusmiljøet hatt tilhold på vestsiden av Karl Johan. Det var da «blomsterbarna» flørtet med marihuana og LSD på Nisseberget i Slottsparken. På midten av 70-tallet ble de «jaget» til Egertorget og østover.

Siste ukes oppslag i Aften er en reprise. Hver gang reagerer politikerne med at noe må gjøres. Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) mener Oslo-folk må ta Karl Johan tilbake. Politiet skal patruljere mer på dagtid, men det hjelper ikke på kvelds- og nattetid da folk er mest engstelig for å bevege seg der.

Kanskje er det slik at vi fornekter nøden når den kommer så tett innpå oss?»

Plagsomt

Tiggerne har lov til å være her, men det gir dem ingen rett til å oppføre seg aggressivt og pågående.

At Pro-senteret i Oslo har talt over 100 prostituerte på gaten den siste tiden, er svært overraskende. Det viser at loven ikke fungerer i praksis. Åpenlys narkohandel kan vi ikke akseptere. Vi kan ganske enkelt ikke godta noen former for lovbrudd.

Men kan vi med hånden på hjertet si at tiggerne langs Karl Johan plager oss? Plages vi av at det raver noen rusede medmennesker i rennesteinen der vi haster forbi? Plages vi av at det står prostituerte og tilbyr sine tjenester?

Ja, vi plages. Fordi det er ubehagelig og skremmende. Kanskje er det slik at vi fornekter nøden når den kommer så tett innpå oss?

Uansett er det tvingende nødvendig at noe gjøres. Vi kan ikke ha det slik det er i dag, hverken av hensyn til oss som bor i Oslo, til dem som er på besøk eller til dem som trenger hjelp til å komme seg ut av narkotikahelvete, prostitusjon og fattigdom.

Forbud mot tigging er et tiltak som kan virke. Sprøytenarkomane må få behandling umiddelbart og slippe å stå i kø. Heroinkvoter til de mest nedkjørte kan hjelpe noen. Ikke minst må forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester håndheves strengt.

Løsningen ligger i å gjøre noe med problemene, ikke presse tiggere, narkomane og prostituerte vekk fra Karl Johan til andre steder i byen. Da har vi i bunn og grunn ikke løst noe som helst.