Regjeringen i Storbritannia har nå anslått at nærmere 150.000 britiske barn mellom 3 og 14 år, over en periode som strekker seg fra slutten av 1800-tallet og frem til 1967, ble eksportert gjennom ulike «programmer», først til land i det britiske imperiet – og etter krigen – til land i Det britiske samveldet.

Hensikten med programmene var dels å begrense den økonomiske byrden barnehjemsbarn ville være på britiske budsjetter, dels å bistå koloniland med potensiell arbeidskraft. Så sent som i 1998 fastslo en parlamentarisk undersøkelseskommisjon at motivene også var dels rasistiske: En «god, hvit arbeidsstokk» ble sett på som et ønsket politisk mål for å utvikle de britiske koloniene, skriver kommisjonen.

De som ble sendt av gårde var fattige barn, barn av alenemødre, «uekte barn» og foreldreløse barn.

De små barna ble fortalt at de var foreldreløse, men for mange viste det seg ikke å stemme. Mange barn endte opp på institusjoner og barnehjem på andre siden av kloden, mange ble brukt i slavearbeid på gårder og fabrikker.

Utnyttet

Laurie Humphreys (74), opprinnelig fra Southampton, var 13 år da han ble sendt til Australia i 1947. Han forteller til The Times at en nonne ved barnehjemmet plutselig en dag spurte hvem som hadde lyst til å reise til Australia.

–Vi fikk vite at det var et flott land på den andre siden av kloden, hvor det var sol hele døgnet og hvor vi kunne ri på hester til skolen. For en 13-åring hørtes jo det ut som et fantastisk eventyr, sier Humphreys.

Humphreys ble sendt til et guttehjem, hvor det var hard jobbing fra dag én.

–Jeg lærte å melke kuer etter en uke, deretter ble jeg satt til bygningsarbeid. Da jeg var 14, kjørte jeg truck. Vi arbeidet, sov og spiste. Det var alt. Mange av guttene lærte aldri å lese, og de fleste ble misbrukt seksuelt og fysisk, forteller Humphreys. En rapport om tilstandene ved barnehjemmet, publisert i 2001, bekrefter et skrekkregime. Rapporten omtaler lederne som «emosjonelle kannibaler».

Humphreys forteller også at da han forlot England, fikk han et sertifikat som bekreftet at foreldrene hans var døde. Men 49 år senere fant han ut at faren hadde vært i live 30 år etter at han reiste, og at han hadde fire brødre og tre søstre.

Unnskyldning

I forrige uke satt Laurie Humphreys sammen med 40 andre britiske barnehjemsbarn i parlamentet i Canberra for å høre Australias statsminister, Kevin Rudd, si unnskyld for dette mørke kapitlet i landets historie.

–Unnskyld for denne absolutte tragedie. Unnskyld for at vi har tatt barndommen fra dere. Unnskyld for at dere ble tatt fra foreldrene deres og plassert i institusjoner. For mange av dere var dette institusjonen hvor dere ble misbrukt, hvor dere led, hvor det var mangel på kjærlighet og omsorg, sa en meget følelsesladet statsminister. For de tidligere barnehjemsbarna ble det en sterk opplevelse selv om de fleste synes unnskyldningen kom lovlig sent, og ikke endrer noen ting på allerede ødelagte liv.

For sent

Det er også bestemt at statsminister Gordon Brown skal møte de barna som fortsatt lever, og gi en offisiell unnskyldning på vegne av Storbritannia like over jul. Mange synes dette er «for lite, for sent». Flere av organisasjonene som jobber for de misbrukte barna, reagerer på at britene kommer med sin unnskyldning etter Australia. –At landet vi ble deportert til, kommer med en unnskyldning før det landet vi ble født i – og som faktisk sto bak barneeksporten – er skammelig, mener organisasjonene.